EN REISE I EVERT TAUBES FOTSPOR I PROVENCE
Provence begynner ved Valence, der elva fra Grenoble løper ut i Rhone, skal vi tro Evert Taube. Her dukker sypressene, ferskenhagene, og solsikkeåkrene opp. Luften endrer karakter, antar en grønnligere farge og parfymeres av dufter. I Taubes liv og diktning inntar Provence en sikker plass ved siden av Roslagen, Bohuslän og Pampas.
Han vendte alltid tilbake hit, alene eller sammen med sin Astri , sønnen Sven-Bertil og datteren Ellinor. På sine eldre dager bodde han store deler av året på det lille vertshuset La Petite Reserve i Antibes, ofte ledsaget av sin trofaste og dyktige sekretær Inga Brit Fredholm.
Han fordypet seg i de provencalske trubadurvisene og omsatte noen av dem til svensk. Provence i riddertiden lærte han seg å kjenne bedre enn de fleste. Han aksepterte aldri begrepet ”den mørke middelalderen”. I stedet talte han om ”den ljusa medeltiden” ; en tid som gav rom for vakker og øm kjærlighetspoesi og hengiven naturlyrikk, båret opp av de omvandrende trubadurene, som gjestet borgfruene med sang og strengespill, mens deres herrer var ute på korstog eller innviklet i evinnelige feider – eller for den saks skyld på villsvinjakt.
Borgfruene, med deres høviskhet og kjærlighetshoff, stod for ham som noe lyst og vakkert i en ellers mørk og krigersk tid. Dette kan du lese mer om i hans bok Vallfart til Trubadurien och Toscana. Ja, for i Trubadurien (Provence) og Toscana fantes den ekte kjærlighet, slik Peire Vidal eller Petrarca uttrykker den. Og her møtte også Evert Taube selv den store kjærligheten – riktignok i San Remo rett på andre siden av grensen til Italia – i person av den unge og eterisk vakre Astri Bergman , ”en nordisk Afrodite”. Det var i 1920. Fem år senere giftet de seg og innledet et samliv som først tok slutt ved Evert Taubes død i mars 1976.
Det er naturlig å starte reisen i Aix-en-Provence, den gamle provinshovedstaden. Gjennom byen løper den brede Course de Mirabau , fra statuen for Kong Renè og til den storslagne fontenen i den andre enden. Du går hele tiden i skyggen under mektige platantrær, og du kan velge og vrake mellom fortausrestauranter. Er du en seriøs Taube-fan, bør du også stanse og bukke foran kongen, som ikke er kjent for sine kriger, men for at han innførte trubadurposien og muskatdruen til Provence . I Aix ble Cezanne født, her levde han mye av sitt liv og her døde han. Er du interessert, kan du bare følge de messingbeslåtte C-ene i gatesteinene.
Et annet sted Taube gjerne besøkte, var borgbyen Gordes. Den ligger oppe i fjellene i Vaucluse, en times kjøretur fra Aix, først på motorveg, senere på smale fjellveier som slynger seg oppover bratte skråninger. Gordes er mer enn en gammel korsfarerborg. Den er en liten by omgitt av borgmurer. Her er et vakkert rådhus, som blant annet inneholder en fin Vasarelyutstilling. Fra borgmuren har du storslått utsikt over slettelandet i sør med vinmarker, oliven- og ferskenlunder.
Og når du blir sulten, kan du stikke innom det lille hotellet Mayanelle, som ligger limt som et svalerede inn i fjellstupet. Får du vindusbord der, glemmer du nesten maten, selv om den er aldri så utmerket tilberedt. Første gang jeg spiste der, fikk jeg den gamle eieren Ms Mayard selv i tale. Han husket godt trubaduren fra Sverige og kunne vise meg bordet han satt og skrev ved.
Men Taube var ikke den første trubaduren som gjestet Gordes. Her levde også en tid Peire Vidal, kvinnebedårer og eventyrer fra slutten av 11-tallet , med tilnavnet ”den uimotståelige”. Han hadde forelsket seg i Azalais fra Marseilles. Hennes mann var stor lensherre, blant annet prins i maktsenteret Les Baux. Som de fleste borgherrer var han tolerant overfor trubadurenes amorøse tilnærmelser til fruen. Dette var jo en tid med kjærlighetsløse ekteskap inngått av rent dynastiske grunner. Men det gikk en strek som ikke måtte overskrides. Det gjorde Peire, og han ble skikket på dør med beskjed om å aldri vende tilbake til Provence. Noen år senere, etter et eventyrlig liv, dukket han opp i Gordes. Borgfruen den gang het Cecile d’Argoult, en 26-årig skjønnhet fra Nord-Frankrike. Hun åpnet etter kort beleiring sine porter for ”den uimotståelige”, men da ryktet om det nådde Azalais i Marseilles, skikket hun en budbringer til ham med en viola d’amore. Under strengene hadde hun stukket en lapp hvor det stod: – Peire, Azalais har tilgitt deg og venter på deg –
Tema og ord som trukket rett ut av trubadurdiktningen, men også fra Evert Taubes kjærlighetslyrikk, som for eksempel Ronsard och härdinnan.
Ikke langt fra Gordes ligger Fountaine de la Vaucluse. Veien dit slynger seg gjennom et sterkt forvitret berglandskap med høye, spisse tinder. Vær forsiktig i svingene! Heten sommerstid er intens, men fortvil ikke. Når du kommer fram, kan du kjøle deg ned under skyggefulle trær ved La Sorgue. Elvevannet er bregrønt og kommer ut av fjellet. I flomtiden fosser det ut som en fontene; derav navnet. Hit flyttet Petrarca, renessansedikteren fra Toscana, for å leve i nærheten av den elskede Laura, som hadde flyttet til Avignon et par mils vei i vest, giftet seg og etter hvert fått en stor barneflokk. Langs breddene av La Sorgue gikk han og lengtet og skrev kjærlighetssonetter; som så mye av middelalderpoesien mer fylt av lengsel om kjærligheten enn oppnådd kjærlighet.
Intet under at Taube fant søstersjeler i disse dikterne. Da Astri Bergman forlot ham i San Remo, og han trodde alt var slutt, skrev han noen av sine vakreste viser. Hans Serenad i San Remo ligger ikke noe etter Petrarcas kjærlighetslyrikk i intensitet.
Fra Fountaine de la Vaucluse legger vi veien vestover og kjører et par mil mellom sammenhengende platanalleer omgitt av mais- og solsikkeåkrer. Herlig med skygge! Skyggefull er også St. Remy – og kjent for sin urteindustri. Rett sør for byen minnes vi om opphavet til navnet Provence , romernes Provincia og deres første provins på denne siden av Alpene. Her er de fortsatt. Rundt en sving dukker det plutselig opp en romersk triumfbue og et gravmæle fra Keiser Augustus’ tid. Og på andre siden av veien er man nå så godt som ferdig med utgravingene av det romerske Glanum.
Gjennom klippeveien sør for dette antikkens sentrum kommer vi ut på en frodig slette med oliven og ferskentrær. Plutselig dukker det opp en merkelig fjellformasjon, det rene fata morgana. Det ser ut som et fjell med et platå på toppen, men likner også et menneskeverk. Det er restene etter festningsverket Les Baux! Den reiser seg loddrett fra slettelandet fra tre sider. Fjellene her ved utløpet av Alpillene antar ofte merkelige former. De likner monumenter, søyler, kjegler …. Vårherre har lekt seg som kubistisk kunstner.
Evert Taube oppdaget stedet en stekhet sommerdag han kom bilende langs Rhone. Da han klaget over varmen og at det ennå var langt til det svalende havet, sa en vertshus-holder i Avignon til ham at han burde besøke Les Baux. Der kunne han få alt! Ved foten av festningn var det en restaurant med god mat og svømmebasseng. Og på toppen var det svalt – utsikten var magnifik – og hvilken historie hadde ikke festningen…
Vår nordiske trubadur lot seg rive med og fulgte rådet. Han angret ikke på det. Det vil ikke du heller gjøre. Men vær forberedt på turiststrømmen. Du er ikke alene der du står på toppen og nyter ”alle verdens herligheter”: Vidstrakte sletteland i sør mot Marseilles og Camargue, Rhonedeltaet , Fountainedalen og fjellene mot nord, fjellørkenen La Crau mot nordvest… Veldige kontraster. Og mistralen svaler.
Platået ligger nakent. Så godt som alt av festningsverkene er styrtet utfor stupet. Borgen har en blodig fortid fra kjetterkrigenes tid.
Turen jeg her har beskrevet, inkludert tilbaketuren til Aix, kan gjøres på en dag, men helst bør du har mer tid på deg.
La oss avslutte turen i Antibes . Den ligger mellom Cannes og Nice, og bare noen mil fra grensen mot Italia. På sine eldre dager, fra begynnelsen av 1950-årene, bor Evert Taube flere måneder hvert år på vertshuset La Petite Reserve. Han dikter fortsatt viser og annen poesi, men mer og mer skriver han prosa. Han ser tilbake på sitt liv og sin diktning og samler de løsrevne trådene, godt hjulpet av den utrettelig Inga-Britt. Det blir til sammen åtte bind med selvbiografisk stoff under tittelen Samlade ballader och berättelser.
I 1950-åra var det ekteparet Bermond som drev stedet. De husker Evert Taube som en hardt arbeidende mann med asketiske vaner. Han likte ikke særlig selskapelighet; satt gjerne alene ved sitt spesielle bord og skrev blant annet: ”Berättelser under ett fikonträd”
– Men han var en granseigneur! – Sier Jeannette Bermond drømmende.
– Og når han kom fra flyplassen i Nice, hadde han alltid med en bukett med roser –
Dagens eier heter Thiery Genovese. Han har spesialisert seg på fiskeretter, og der er han ganske prinsippfast. Vi hadde bestilt bord i god tid, for vi regnet med at det ble overfylt. Men etter klokken åtte var vi alene om solnedgangen. Vi hadde spist fisk to dager på rad og kunne tenke oss noe med kjøtt i, men da mælte Ms. Thiery at vi ikke kjente til vårt eget beste. Han hadde nettopp fått inn herlige varer rett fra havet, og for å overbevise oss hentet han inn noen glinsende, karpeliknende saker på et gildt brett. De så riktig bra ut, og selskapet gikk inn for fisk den kvelden også. Jeg har så avgjort respekt for kokker som ikke lar seg avfeie med lite gjennomtenkte ønsker fra gjester som ikke kjenner sitt eget beste.
Etter som kvelden skred, og sola og vinen sank, ble vi mousserende venner, og da vi fortalte at vi var medlemmer i Taubesällskapede, var han æresmedlem i samme selskap. Vi måtte også inn og se på bildene av Evert og Gösta Taube, begge på staselige Camarguehester.
Selv om jeg har opplevd La Petite før ombyggingen, synes jeg ennå det er et koselig sted å besøke. Atmosfæren er fremdeles sterkt preget av poeten på rom nr. 6. Dessuten er Antibes en meget vakker og interessant by med en fin badestrand, et Picassomuseum, en festning hvor Napoleon har satt spor etter seg, og en skjønn gamleby.
Vi forsikret da også Monsieur med mange håndtrykk at vi ville anbefale stedet for kjente hjemme, hvilket hermed er gjort.
PS: Kontakt meg gjerne, Kjære Taubevenn, hvis du vil ha en prat om Evert Taube.
Hölj mig, liguriska natt, stjärnströdd, doftande, sval! Skänk sinnena ro, tanken vila och frid! Näcktergal, börja din sång! Hav, låt strändernas svall Bryta din dånande gång nu mot Liguriens kust!
(Natt i Ligurien)