- Har du sovet godt i natt da? – Jeg slår i kaffe til henne og lurer et øyeblikk
- på hvor ofte jeg har gjort det.
- Oi – minus 9. Da blir det i hvert fall ikke glatt. –
Hun jeg snakker med, svarer ikke, for hun er ute og henter avisa. Må ha papiravis vet du, så vi kan sitte og bla. Kan ikke sitte ved frokosten og se på en skjerm – ærru gærern. Jeg tar sporten. Hun dødsannonsene. Jeg sjekker om de Tobias Lauritsen har skrevet kontrakt med Odd.
Så spiser jeg havregryn med blåbær og honning i – for det er hverdag – etter mange søndager. Jula og nyttårshelga er over. Greit nok. Nå skal det bli godt med litt hverdag igjen. Det er de små dagene i livet som teller – i følge Gunnar Reiss Anderssen – ikke livets store stunder.
Ikke for det. Vi da noen gjester nyttårsaften, for å markere en av livets store stunder, og spiste og skravla godt og drog noen skikkelige historier fra vår ville ungdom, om raketter som endte opp under skjørtene eller mellom beine på dressbuka. Den gang var det fart i sakene!
Og vi var fulle av nasjonalfølelse der vi stod ute på terrassen i Garborgs gate ved midnattsleite med våre stjerneskudd og studerte rakettene som eksploderte i alle regnbuens farger over Strømdalsåsen og Bakken og Gjemsø – og det var så fint atte. Hadde sittet andektig og hørt Kongens tale, først fra kjøkkenet der Åse-Berit stod og ståka med kalkunen og radioen på full guffe, og så i TV-rommet, som lå en fem- seks sekunder etter i tid. Så hvert kongelig ord gikk inn med dobbelt styrke. Og som vanlige var det bra det han sa, på sin keitete og folkelige måte. Så sang vi fedrelandssangen sammen når Åse-Berit hadde kommet inn – og streva fælt med de øverste tonene. Sittende denne gangen, for et par av oss hadde trøbbel med å stå.
Og så gikk praten inn i de små timer denne nyttårsaften2017-8 – og det ble litt for mye matoppskrifter for meg, men det er nå bra på et vis, for da blir det ikke så mye sjukdomsprat. Og ved midnatt begynte jo alle å fukle med mobilene, for da begynte barna og barnebarna å ringe inn sine nyttårshilsener til verdens beste bestefedre og mødre. Og alt var som det skulle være.
Jeg fikk også en del telefoner, og fikk sendt noen tilbake også og alt var vel og bra. Men han jeg helst hadde sett ringe, ringer aldri mer på nyttårsaften. Han er med oss likevel og stirrer mot meg fra sin bilderamme på veggen.
For nyttårsaften er jo også en tid for minner – og for vemod. Men ikke alle minner behøver være triste. Jeg tar imot fatet med smultringer fra min kone og minnes første gangen jeg fikk julekake fra henne. Det skjedde i 1957, for nokså nøyaktig 60 år siden, da jeg og en studiekamerat hadde vært på kino på Parkbiografen. Og så hadde vi gått til Klovholt og var blitt ganske sultne, og så var det 3. juledag og da visste vi jo det var juletrefest på Bedehuset, den berømte 3. dags festen for søndagskolen, der jeg hadde deltatt i min barndom med matrosdress og lakksko og slåss under benkene.
Men nå var vi altså sultne, og så sjekka vi inn, for vi visste jo at de dreiv og vaska og rydda og kanskje var det noen julekaker eller et par wienerbrød igjen. Vi ble vel tatt imot av de unge damene i festkomiteen, som respekterte vår akademiske stand og forsynte oss med julekakerester: Vi var jo studdenter hjemme på juleferie! Vi lå jo ved Universitet som det så fint het den gangen. Og da vi skulle gå, tilbød vi i pur takknemlighet to av damene eskorte opp Sarabakken, selv om jeg egentlig skulle en annen vei. Det ble til at jeg slo armen om Åse-Berit, som den ene av dem het, og ellers la jeg jo ikke noe mer i det. Men det skjedde noe på de halvannen kilometrene i løssnøen fra Ulefossveien og opp til Thingstadåsen, og ikke vet jeg hvilke krefter som slapp løs, men på den strekningen forvandla hun seg fra å være søstera til Tormod og Kåre som jeg sparka fotball med og hoppa med i Hanniballbakken – til å bli ….ja – ikke visste jeg. Men kommet opp på Thingstadåsen, stakk vi inn i skauen for å komme bort fra det andre paret, og der fant vi hverandre til de grader at vi aldri etterpå har mista hverandre – og det var lynild og magnetkraft på samme tid. Og det drysset snø fra furua vi stod under, men så hett var det vel ikke?
Nå skal jeg ikke gå i detalj om hva som seinere skjedde den natta, så dere kan bare lese videre, men jeg har ofte lurt på om dette var en tilfeldighet eller om det var skjebne. Jeg hadde jo som sagt sett henne mange ganger før. Men plutselig så jeg henne.
Den jula og nyttårshelga gikk med til ømme vandringer i en blå verden av snø – rundt Holtan som regel – en strekning på ei mil i øde skoger. For vi ville jo ikke så fram som kjærester. Man gjorde ikke det den gangen, det var rett og slett litt flaut. Men vi var hekta sammen med fysisk og åndelig tape, og neste høst stod vi fram og forlova vi oss. Da hadde jeg kjøpt ringer for 200 kroner, som jeg hadde tjent på å grave grøfter hjemme på gården. Så bodde vi et års tid hver for oss og skreiv brev hver dag, og så gifta vi oss da etter at vi hadde vært på Ulefoss og kjøpt et bord og en sovesofa. Og seinere har vi holdt sammen. Og den flokken av barn, og barnebarn og oldebarn som henger på veggene her i Garborgs gate ville aldri vært der om det ikke var for at vi traff hverandre denne 3. dagen i jula 1957.
Hvor mye er tilfeldigheter og hvor mye er skjebne? Hvorfor skulle vi gå på kino akkurat den kvelden, og hvorfor skulle akkurat hun være med i festkomiteen. Jeg tror på skjebnen – og på en dypere mening med alt. Men jeg tror også på forelskelsen!
LONG LIVE LOVE!
Ivar A Skifjeld 241217