Det var den dagen det var varslet slike mengder med nedbør. 50 millimeter minst – over Vestfold og Buskerud og Agder og Telemark. Sa Rafael Escobar Løvdahl – eller kanskje det Gislefoss. Begge menn en kan stole på. Jeg satte sykkelen hjemme og lot meg kjøre til Hallen av frykt for å komme ut for heftige skurer. Hadde en gild stund der bevares, mens jeg hele tiden titta ut vinduet for å registrere værets skiftninger. Som ikke var særlig skiftende. Nærmest pent vær hele tida – med sol og lette sommerskyer. Jeg avslutta i badstua, der jeg prata med en kar som hadde søkt til Hallen fordi noen hadde ødelagt ovnen i badstua på Elixia. Og det var visst ikke første gangen. Vi ble enige om at makan! Hvem kan ha glede av å ødelegge ovnen i ei badstue?
Men regnet uteble. Og den klamme varmen fortsatte – 26 grader når vi kjørte tilbake over Elstrømbrua. Jeg skifta til shorts og vi kosa oss med fiskekaker og herlig ny hodekål – ingenting er som nykål. Den er vel ikke fra Norge kanskje, men blås i det.
Ja ja…så skulle Åse-Berit ut for å få tak i noe garn til ny genser – til Julia var det vel denne gangen. Hun må stadig ha noe å strikke på, for TV-kveldene gir henne ikke nok. Enten de nå byr på soga om Bonusfamilien eller Sannheten om overgangsalderen – Det er liksom litt på siden av det som griper en mest. Koselige Ramm er i overkant krampaktig morsom. Da er Huskestua på TV2 bedre. Da ler vi så vi vrir oss og får litt trim. De endeløse krimseriene med obdusering og partering er ikke noe for oss – og er evigheter fra fredagskrimmen før i tida, som bød på en del på oppegående samtaler innimellom drapene. Men blås i det. Hun strikker og jeg løser kryssord eller klimprer på gitaren.
Men i dag var det sånt et merkelig vær at jeg bare måtte sette meg ut på terrassen etter middagsluren og se på det – og føle det.
Det var fortsatt klamt og varmt, men ujevne vindkast varslet at noe var i ferd med å skje. Den digre eika raslet urolig og blodbøka vifta med bladene som om den ville si noe. Sjasminen skalv i fødselsveer rett før den spruta ut sine angende blomster…. . I det hele tatt en merkelig kveld. Noe var i emning!
Det ble ikke noe av regnet, men det var voldsom uro i den lumre lufta. Døra til terrassen, knirka og glei langsomt igjen – skulle vært smurt selvsagt – men så glei den langsomt opp igjen. De mørke skyene som seig inn, kunne liksom ikke bestemme seg. Jeg så jo på mobilen at det regnte i bøtter og spann – og det skulle vare utover natta. Fuglene kvitra og peip noe voldsomt – og måkene flagra formålsløst høyt, høyt oppe i lufta. Det virka som om de også funderte på været.
Jeg forøkte jo å løse Hjemmets siste Radiokryss, men det var ikke mulig og konsentrere seg. Alle mine sanser stritta mot noe der ute, men så falt blikket mitt på rabarbraen som stod og blomstra som gal, har aldri sett maken til skjødesløs frodighet. Den brydde seg ikke om at den bare var en rabarbra i et utkantstrøk – og ikke en tulipan i Brekkeparken. Lummert var det til tusen, og det var varslet lyn og torden og jeg satt klar til å styrte inn og dra ut kontaktene, men det var liksom den kvelden det ikke ble av noe som helst.
Det kom en telefon som jeg ikke besvarte, men så kom den igjen og da måtte jeg jo svare, men så var det bare min fru som sa at de gikk rundt på Herkules og ikke kunne bestemme seg. Nei nettopp – det var den kvelden det var så vanskelig å bestemme seg. Skyene krøp nærmere og var svarte og truende, og kom seg ikke til noe som helst. Men rabarbraen glødet.
Jeg vet ikke riktig hvorfor den fortsatt står der. Vi spiser nesten aldri rabarbra. Det var en vekst vi fikk av en velmenende venn, og vi plasserte den blant noen villbringebær utenfor hagen – og hadde nesten glemt den. Men i min barndom var rabarbra en lekkerbisken. Vi gikk og sugde på stilkene og kosa oss verre. Det var jo ikke så mye søtsaker under krigen. Stappa en stilken ned i en kopp med sukker, så ble den en nydelse. Og så hadde vi jo rabarbrasuppe! Og det forbinder jeg med et lysthus. Nå hadde vi jo ikke noe lysthus, bare et lite koselig og vanlig innhus, men Pappa hadde drømmer. En av dem gikk ut på å gå med hansker. Pussig nok, men det var bare for fint folk å gå med hansker den gangen. Pappa var fin nok, men det passa seg ikke for en som jobba på Bruket å gå med hansker. Og så drømte han om å ha piano. Han kunne være veldig vittig av og til og si til Mamma:
– Kunne du gi meg hanskene – tror jeg la dem på pianoet! –
En annen av drømmene hans gikk i retning av å få seg et lysthus. Det tok tid, men han lyktes til slutt. Fikk tak i noen syrinbusker hos Buer og planta dem i en sirkel ved den store bjørka i tunet. Og da de hadde vokst noen år, dannet de et skyggefullt utested – som en til nød kunne kalle et lysthus. Så hadde vi jo ikke campingbord og stoler på den tida, men på godværssøndager flytta vi kjøkkenbordet og noen taburetter ut, og så kunne vi sitte i lysthuset å spise middag og slå fluer og ha det som grever.
Og når jeg kom på det, mens jeg satt her den lumre kvelden og venta på regnet, så er det jo fordi jeg minnes at vi alltid spiste rabarbrasuppe der i lysthuset, etter kjøttkakene i den brune sausen. Og det var den blomstrende rabarbraen rett nedenfor terrassen, som fikk meg til tenke tilbake på søndagsmiddagene i lysthust.
Slik fløy tankene og jeg glemte alt aktuelt; som Radiokryssord og kona og hvem Odd skulle møte i neste runde. Og det var fordi jeg var så ørkesløs denne kvelden og ikke fant på noe å gjøre.
Og etterpå slo det meg, at det er egentlig veldig sjelden at en bare sitter slik med åpne sanser og bare tar imot. Men som Egon Fridel har sagt, og som jeg sikkert har sitert før: Salige er uvirksomhetens timer, ti da arbeider min sjel!
Får håpe det, men er ikke så sikker!
Sist søndag var vi i Brekkeparken og nøt synet av tulipanene – og jeg spiste skogssoppsuppe på restauranten etterpå, og Emilie dreiv beinflørt med meg under bordet og alt var så fint og bra som bare det. Men liksom for arrangert. Alle venter seg store ting når tulipanene blomstrer i Brekkeparken – men ingen venter noe av en skarve rabarbra i et utkantstrøk.
Ivar A Skifjeld 220519