Jeg vet ikke hva som skjedde, men i sommer ble jeg drit lei av å lese krim! Nå leser jeg
ganske mye og ganske ofte. For eksempel våre kjære krimforfattere fra Vestfold, som Jørn
Lier Horst og Jan Mehlum – og Gunnar Staalesen og Henning Mankel. De skriver bra nok –
bevarremævel – De er nok oppfinnsomme når det gjelder skildringen av drapene og langt
grundigere enn Agatha Christie og Georges Simenon når det gjelder partering og
obdusering og slikt. Det er ingen grenser for utstukne øyne og avkappede kroppsdeler … –
Her er fantasien stor. Men ellers…? – Ofte er hele greia veldig forutsigbar og monoton, og
derfor hender det jeg blir drit lei, og da griper jeg til noe som alltid har hjulpet: Nemlig
Hamsuns udødelige Markens grøde.
Her tones tempoet ned. Her er ingen som løper etter hverandre med dolker, ingen
vanvittige biljakter og ingen som får pustevasker med plastposer over hodet eller hodet
under vann. Men sex utenom ekteskapet og stygge forbrytelser møter vi. Og dyp glede og
bunnløs sorg. Skildret av en ordenes mester, helt uten monotoni.
Vi møter først en mann som går og går. Innover skogene – over myrer og bekker. Han
leter etter et sted å slå seg ned. Han kommer fra intet og skal til intet. I ryggsekken har han
litt flatbrød og sul og noen redskaper. Av og til stanser han og sjekker jorda. Langsomt
tempo altså. Etter første siden ville lesere av moderne krim ha falt fra … .
Han har et navn – Isak får vi vite. Han bygger seg en gamme, får seg et par geiter og
begynner å bryte land. Til folk som kommer forbi har han bare et spørsmål:
- Dokker vet ikke om noe kvinnfolkhjelp til meg?
Nå er ikke Isak akkurat noen skjønnhet. Han er skildret som en rotvokst kvernkall med
jernskjegg. Ansiktet hans er som en sårtomt – som sett gjennom en virvel i ruten! Han leser
lite, men tenker mye; på Gud og ensomheten. Av og til utbryter han: Å ja – Herregud!
Når Inger kommer kryssende gjennom skogen med sin kalveskinns sekk en dag, er det
ingen diva som innfinner seg: Hun snakker hvesende, og ser til siden. Gud har skåret et
kors i munnen hennes, som ondskapsfulle Oline sier. Hun har hareskår. Og er på vei over
til skyldfolket sitt på andre siden. Nå tar hun seg en hvil.
Det blir Isaks lykke. Det er ingen andre som vil ha ham. Og Inger blir over. Det blir hennes
lykke. Det var ingen som ville ha henne heller. Og det kommer til sex – a one night stand?
Å – nei du. Et forhold for livet. Men skildret som bare Hamsun kan: Han lå og var grådig
etter henne om natten, og fikk henne.
Og om morgningen gikk hun ikke heller, og hele dagen gikk hun ikke, og hun melket
geitene og skurer kjelene med fin sand. – Inger hette hun. Isak hette han….. .
Så følger noen år med lykke og strev – for nybyggerne i marken. Inger drar til folket sitt –
og kommer tilbake med ei ku som skal kalve. Isak elsker henne og gjør hva han kan for at
hun skal synes om ham: Han bygger hus – og da han ikke får til peisen, drar han til bygda
og kommer hjem med en komfyr på ryggen. Han gikk som en duvende pram gjennom
skogen. Det var et par mils vei, og tok tre dager. Etter en tid fikk han seg hest og laga seg
en slede. Med den kjørte han ved til bygds og kom tilbake med mel og sukker og slikt. En
gang han kom hjem med den vanlige digre børa på ryggen, hadde han ei korg i reim om
halsen – og i den hadde han to alen med blå sirs. For det hadde Inger bedt ham ta med.
Han – mannen – visste ikke riktig hva det skulle være til, men Inger visste råd. Hun hadde
sendt Isak bort, for hun skulle føde. Slik kom den første sønnen til verden. Da hun skulle
føde den andre, gjorde hun det samme. Nå skulle jo ikke mannen være til stede ved
fødsler den gangen, men det fikk da være måte på forvisning.
Da hun gikk svanger og skulle føde sitt tredje barn, sendte hun ham til bygda med
storoksen. Den var vill og gal og Isak måtte streve fælt med den. Men Ingers strid var
verre. Hun fødte ei jente. Hun ser nedover seg selv:
– Hennes ansikt blir i samme nu gråt, et stønn høres, det er som et skjevt hyl fra henne – Å
Gud – ingen nåde- barnet var attpå kjøpet en pike –
I løpet av ti minutter var barnet født og drept.
Og da Isak kom hjem med en fors okse, skjønner han ingen ting.
- Nå – gikk det galt den gangen? – Sier han bare.
Seinere spør han: –
Er det så at du har strupt det? – Du skulle ikke ha gjort det, og ikke forstår jeg hvorledes du
kunne gjøre det? – - Hun var nettopp akkurat som jeg. – Svarte Inger – I munnen-
Isak tenkte lenge på det: Jaja – – Sa han så.
Men slektningen Oline – utysket og isteret – finner jo et kors i skogen – og et barnelik
kledd i en blå sirskjole og ei lue med røde perler. Og Ingers verden bryter sammen. Hun
må på straff. Men en sommer går før lensmannen kommer. En sommer fylt av sødme og
sex. Ja – du leste riktig. Inger sang salmer og melket og vevde klær til Isak og guttene. Men
levde livet som om hver dag var hennes siste: - Det førte til stor kjærlighet mellom dem, en gal kjærlighet, de koset seg til hverandre og
han, kvernkallen, ble umåtelig etter henne… Nu om sommeren gikk hun barbent og hadde
nakne legger høyt oppover og disse legger kunne han ikke få sine øyne ifra.-
Men sorgen over den lille kunne bryte ut av henne med et sårt hikst: Hun hadde brunt hår
i nakken – . Vet ingen som lik Hamsun kan si det uten å si det.
Jaja – Herregud. Men så gikk det jo bra til slutt! Etter atskillige år i fengsel i Trondheim
kom Inger hjem som ei fin dame, og hadde med seg lille Rebecca, frukten av deres siste
galskap. Isak speilte seg i en myrdam og barberte seg for anledningen. Og som det står mot
slutten av denne Nobelpriste romanen. På Sellanrå går livet jamt og rolig. Det vokser og
gror under Isaks lykkelige hånd. Han er i pakt med moder jord – med livet. –
Er det noe rart i at jeg søker helsebot i slik kriminelt god litteratur?
Ivar A Skifjeld 210818