I år har jeg bodd ei uke på Brunnvald gård ved Stavern, en fredelig plett på vår jord, som byr på et herlig tun med skyggefulle trær, små bakker til å rulle kavring i, bergskorter som vakre installasjoner i landskapet og kort vei til Norges varmeste badevann.
Jeg var sammen med Sofie, som er en forstandig dame på litt over en måned, og et snes nær familie mellom åtte og åtti. Sofie har store drømmende øyne, som ifølge Maria bare ser sånn en meter framfor seg, men en av de første dagene der ute oppdaget hun meg likevel. Og det var et stort øyeblikk da jeg så inn i denne barnesjelen for første gang og kunne si velkommen i laget. Hun tilbrakte ellers det meste av ferien der ute ved Mammas bryst, eller i vogna si, mens mamman og andre hjelpende hender skyfla henne fram og tilbake, fram og tilbake til hun sovnet. Og så var det jo andre barn der også. Ja, egentlig var vi alle barn, for vi levde som barn ei ukes tid. Spiste, sov lekte og gikk på do. Prata og lo. Levde et rent vegeterende liv. Drev ikke særlig med oppbyggelig meningsutveksling engang. Bare småkrangla godslig.
Jeg satt mye og betrakta det hele fra en godstol; flytta meg etter sola, for det var jo den uka, med varmerekorder og hetebølger, men også med havskodde og tåkelurer og skybrudd og tropestorm, som stressa vindusviskerne til det ytterste på hjemveien gjennom Tvedalen. Nåja – jeg flytta jo på meg bevares, for vi var nede og bada hver dag, ved Steinbrygga på Hummerbakken, med den lange grunna som gjør at folk kan vasse flere hundre meter utover, og sitte på rumpa midt ute i sundet og betrakte de frodige bondegårdene som omgir dem eller telle seilbåtene ute i havet mot Rakkebåene. Jeg må innrømme at jeg liker best å svømme i ferskvann, men det oppblanda saltvannet her ute går greit, og brennmanetene er ikke så ille nærgående som andre steder.
Her lå vi da og plaska ute i vannet, eller vi satt på land og holdt på parasollene, for vinden kom i kåte kast og blåste strandhattene av Isak og Emilie som dreiv og bygde hus i sand eller fiska krabber fra brygga.
Men selvsagt var ikke alt bare lykke. Jeg lot meg jo lure til en tripp inn til Stavern, som jeg helst forbinder med marinehistorie, men min fru finner gjerne andre verdier. Nå hadde jeg glemt bursdagen hennes i år, og sagt at hun måtte kjøpe seg en skikkelig bursdagsgave om hun kom over noe.
– Haster ikke det. – Sa hun. – Det dukker nok opp noe!
Så jeg ble temmelig overrasket der jeg satt og funderte i skyggen på Tordenskiolds pub, for plutselig dukka det opp en dame jeg ikke kjente. I flott selskapskjole med et elegant turkis sjal. Jeg trodde ikke mine egne øyne, men kjente igjen stemmen:
– Nå – hva synes du?-
– Ærru gæern. – Sa jeg. – Kan ikke stå sånn å spjåke deg ut i gata! –
Men hun mente at ingen kjente henne i Stavern, selv om hun hadde kjøpt kjolen av ei dame fra Skotfoss. Så verden er ikke stor sa jeg. – La oss dra til Helgeroa!
Og der spiste vi rødspette og Schleswig-is på Vertshuset Sydvesten. Og etterpå måtte vi sitte lenge og Åse-Berit måtte drikke en masse vann, for det viste seg at det var egglikør i isen, og kelneren sa det var på grensen. Og så spanderte han kaffe og smilte lurt. En hyggelig kar. Vi har jo vært gift noen år nå, men jamen ære moro å date kona på vertshus fortsatt. Håper hun synes det samme.
Om kveldene var det samlemåltid for oss faste – og for gjester som kom sigende – på sykkel og i seilbåt. Med lystig preik og mimring. For en har jo mye felles etter så mange år sammen, som en gjerne vil prakke på de nye som kommer inn i familien. Noen av dem blir litt skremt, men de kommer fort over det. Emilie skulle sove med Nathali – og Isak stakkar tusla hjem med bilene sine i en plastsekk. Sånn er kvinnene! Barnevogna med Sofie pendla på plattingen. Det oste fra grillen. Freden slumret over tunet. Vi satt i skyggen under furuene. Etter maten fikk jeg alle med på å spille ti-tusen. Dette umåtelig dumme spillet der bare terningene tenker. Og som jeg elsker.
Og all denne lykken behøver en ikke ta lange omveier for å oppleve. For eksempel til Thailand eller De Karibiske øyer.
Men en omvei vil jeg anbefale. Den gyldne omveien på Inderøya i Trønderlag. Vi for dit tidligere i sommer, via Østerdalen og Røros og så landa vi rett før Straumen – tidevannet som fosser mellom fastlandet og øya – på gårdstunet i Oldefars Gjestehus. Der vi starta med å spise napoleonskakene som jeg kjøpte på Coopen i Selbu, for jeg hadde ikke lyst til å bli med på Husfliden å kjøpe selbuvotter.
Den gylne omveien er en strekning på et par – tre mil mellom bølgende åkrer og feite bølinger og så noen gårdsbruk som har fokusert på turisme. Som Inderøy gardsslakteri som byr på Inderøysodd, Trønderlags nasjonalrett. Eller Gangstad gårdsysteri som lager prisbelønt ost og næris laget av melk fra gårdens 40 melkekuer. Eller Berg Gård og Brenneri, som byr på lam og flesk fra frilandsgris – og da vi var kommet dit, var jeg så sliten at jeg satte meg i skyggen av ei eik, og da kom sannelig en kar og satte et glass gardsakevitt foran meg, og siden jeg har overlatt lappen til kona, nøt jeg den samvittighetsløst.
Så fikk vi lyst på lunsj, og det inntok vi på Øyna, der vi kunne se utover halve Trønderlag og sannelig også bivåne en vielse. Bruden som kom skridende mot himmelbrynet var en verdig avslutning på vår gylne omvei. Og ennå har jeg knapt nevnt halvparten av det en kan se og oppleve der.
Nå tok vi en omvei til; som jeg bare resymerer, ellers blir det ikke plass på tredjesida: Vestover på E 39 til Atlanterhavsveien og så sørover mot Romsdalstindene opp Trollstigen og ned i jordbærdalen Valldal og så, ved hjelp av ei ferje, en herlig overnatting til fredelig fossedur i Petrines Gjestgiveri, der jeg lå og glodde på det blå panelet i taket til jeg sovna – mett av inntrykk. Videre neste dag over gamle Stryns fjellvei – og så hjem over Valdresflya med en siste rast på Eidsfoss kro.
Jo – det ble en omvei. Vi kunne kjørt E6 rett ned Gudbrandsdalen. Men noen omveier er mer gylne enn andre.
Ivar A Skifjeld 310719