Jeg har alltid vært hekta på Odd. Det er litt rart, for egentlig soknet jeg til Herkules, vokst opp som jeg er langt uttafor Bruene. Det var jo på den tida lokalpatriotismen rådde og en gutt fra Bakken spilte på Grane og en fra Kleiva spilte på Storm og en på Vessia spilte på Pors, og viss for eksempel Odd fikk lurt til seg en forsvarsklippe fra Kleiva ved å ordne en jobb for ham i Skiens fruktforretning (tilfeldig eksempel) så ble det sett på som ”fisking” – en stygg sak, som ble kommentert med avsky rundt middagsbordene.
Nå – min fotballkarriere ble kort. Jeg begynte som indre høyre, for jeg var skulle lage mål. Ble så degradert til ytre høyre; for jeg var så rask. Ble ytterligere degradert til ytre venstre, som var siste stasjon før benken. Og løp som ensom kantspiller ute på Føyka. Fikk jeg en sjelden ball, var jeg så nervøs at jeg finta den inn blant granene. Endte som reserve på juniorlaget. Og da jeg begynte med briller, var min karriere på Herkules slutt.
Men ikke min interesse for fotball. Begynte å sykle fra Fjærekilen til Odd Stadion på Falkum på femtitallet. Vi var flere sammen og hadde det mye moro. Suste ned over Varpet og tråkka møysommelig opp Svingane hjem igjen, mens vi diskuterte resultatet og pløyde kritisk gjennom Sportsmanden på mandagen.
De store lagene den gangen var Larvik turn med navn Per Ljostveit og Gunnar Thoresen og Harry Boye Karlsen. Aristokratene fra Sandefjord ruvet også med forsvarsklippen Torbjørn Svendsen. Men mest skrekk stod det av Fredrikstad med Arne ”Lækken” Pedersen og fenomenale Bjørn Borgen. Når de kom på besøk på Falkum, kan vi si med Snorre at ”det rekte folk på alle veier og stier”. De lokale heltene kom sjelden opp på nivå med Fredrikstad, men hadde noen drabelige fighter, særlig i NM rundene. Og også et fryktelig nederlag, tror det var 0 – 8. Men jeg husker best en semifinale med 12000 frammøtte patrioter, der vi mot alle odds slo dem ut, og Tor Rønningen formelig moste Bjørn Borgen.
Jeg overvar også to dryge helger på Ullevål Stadion i 1960, med heltene Per Jacobsen og Ewald Kihle og Ragnar Larsen, for å nevne noen i fleng. Det var et oppgjør som svinget fram og tilbake i nesten fire timer, og det begynte med at Odd scoret to raske mål, og vi snakket nedlatende om trønderne og mente Bispehaugen musikkorps var det beste ved dem. Men Rosenborg gav seg ikke, og det endte med at de vant 3 – 2 i omkampen helgen etter.
Så kom de mørke 70 og 80-åra med pjuskete turer til småsteder i Buskerud og ved Drammensvassdraget, og lysende kontraster som finalen mot Viking i 1984. I det hele tatt har jo Odd gjort det bra i NM – og kommet til 20 finaler og et utall av semifinaler.
Så – endelig – etter nesten 30 års ørkenvandring og i slutten av milleniet – var guttæne tilbake i eliten – der de har sin naturlige plass. Og begeistringen var stor! Jeg glemmer aldri de første kampene med fullsatt stadion og en overbygd Raulandstribune – innmarsj – høytid – faner og flagg – hele folket reiste seg. Det var magisk på Falkum de første sesongene i eliten. Hva har skjedd?
Vel – litt har jo guttæne skyld i selv. De har ofte skuffet når vi minst ventet det. Vi behøver jo ikke gå lenger tilbake enn fjorårets dystre avslutningskamp, da Odd var landets beste høstlag og lå an til sølv. Vel , vel. Så taper de mot bånnlaget Sarpsborg, rett nok i konstant motvind, men likevel.
Det er slike ting som gjør meg betenkt. Seinhøstes 2007, i kvalien mot Bodø Glimt, regnet jeg med lett seier og stilte i god tid med lang underbukse, overtrekks, sitteunderlag og det hele. Gikk hjem etter et kvarter og to motmål – med sår hals. Tok meg et bad og tenkte over saken. Feigt?? Ja – så klart. Jeg skulle jo sittet der og brølt og heiet og viftet med Odd- skjerfet som jeg ikke har og reist til Aspmyra for å støtte dem i borteoppgjøret.
Men nå er det slutt med skaptilværelsen. Jeg har bestemt meg for å stå fram. Har kjøpt meg årskort, rett nok etter sterkt press. Det får briste eller bære. Jeg prater jo av og til strategi med Tor Rønningen når vi sykler på Elixia, og vi er nøkterne optimister. Med god grunn. Samtlige treningskamper er vunnet. Jeg vil ikke stille forventningene altfor høyt, men er enig med Brede Halvorsen i at Odd er landets beste lag akkurat nå. Med ungdommer som Elba og Herolind, Niklas og Magnus, Andrè og Torgeir og friske innslag fra Tyrkia og Lillestrøm, samt bunnsolide veteraner som Morten og Frode, kan det bare gå en vei. Dit pila viser! Nå gjelder det bare at publikum møter fram i bøtter og spann og skaper en ny æra med magi på Skagerak Arena! De svarte og hvite er der for å slåss – for oss, for Skien og for Grenland!
IAS 190312