Var jeg blot en gran i skogen – sier Nills Collet Vogt i et av sine mer kjente dikt. Der han skildrer høsten og løvfallet og livet som slukner. Jeg ville nå heller vært ei bjørk, for jeg synes grana er dyster. Den er riktignok eviggrønn, men det må da bli kjedelig i det lange løp!Mange av våre poeter og kunstnere har skildret trær. Alle husker vel Den gamlemester fra leseboka og Krødsherad prestegård. Den står der visst ennå og er over 1000 år gammel. Munchs gamle eik fra Kragerø og Thomas Fearnleys Slindebirken ruver også i minnet. Ofte får trærne menneskelige egenskaper, som når Tor Jonsson kryper inn i grana i sin Kjærleikssong: Eg er grana, mørk og stur – Men lar jenta bli lysere til sinns: Du er bjørka, du er brur under fager himmel. Fager er også ungbjørka til Vesaas som står der ”sår i borken og sår i alle knuppar”, og til slutt seiler ”som eit ljosgrønt slør over åsen” Men det var tidlig på våren. Nå er det blitt november – og nakne vinteren står for dør. Men for bare et par uker siden, stod liene i flammer og jeg inviterte kona på tur; følte et sug i meg etter norsk skog og rå høst etter et opphold på Gran Canaria, der vi nøt sjenerøs eleganse og fikk enfølelse av luksus og velvære, for å si det med nettomtalen.
- Ja – viss vi kan finne noe måsa så – . Svarte hun fornuftig på kvinners vis. Hun ville bringe litt nytte inn i en lat kosetur og finne vakker mose til dekorasjoner; du vet den der hvite fine mosen som vokser på fururabber og er så laus at du kan plukke den som skumtopper.
Ja – så drog vi da – og det var ikke noen lang tur akkurat, men den gikk opp til Ulefoss, og der svinga vi til venstre mot Lunde og der svinga vi til høyre mot Flåvann og passerte Flåbygd kirke, som stod der og lyste og hadde gudstjeneste. Og vi passerte bygder med røde låver og hvite våninger og låvebruer og tuntre og utsikt mot fjorden. Og fins det noe vakrere enn åpne norske bygder, særlig der det er bønder igjen og tunet blir slått og redskapen satt inn. Flåvann gikk skumhvit i en kraftig nordavind. Vi hadde ikke satset på å sitte ute og drikke kaffe, som vi ellers synes er så koselig. Da parkerer vi rett ved veien og tar fram termosen og kjølebagen og skreller hardkokte egg og har det vederkvegende idyllisk, mens travle bilister farer forbi og misunner oss.Men nå gjorde vi ikke det altså, men vi streifa litt mellom furuleggene etter måsa, men fant ikke noe før vi kom til heia mellom Kilen og Seljordsvannet, men der fylte vi et par plastposer av akkurat rette slaget, og blei enige om å ikke si noe, for mosen er visst fredet. Og da var vi for så vidt ferdige med ærendet vårt og kunne gå over til formålsløs søndagskos. Det vil si, jeg måtte jo konsentrere meg om veien, som var ganske smal, særlig langs Flåvann, der den var svingete og toppen tre meter brei og hadde innsvevringer til halvannen. Og jeg husker jo vi var på Kilen en gang vi la til med koggen uten å få tauet i propellen, og bada hadde vi gjort der også og minnene mumla om så mangt, og ved Dalsvatnet passerte vi en gjeng luskende og kamuflerte elgjegere, for det var den tida, og et par tilknappede damer som holdt på å blåse av veien.Liene glødet. Bjørka begynte å bli pistrete og avblåst, men var med fortsatt. Eika lyste brunt og ospa skalv og blunket med sine gule katteøyne. Lyngen rødmet mellom furuleggene og i skumme og fordekte dalsøkk stod rustent myrgrass med rim i toppene.
Og jammen er det fint i Norge, tenkte vi. Uten at vi sa det, for vi var ennå fulle av hete inntrykk fra Anfi del Mar, og salte bad i Atlanterhavet og herlige måltider i sval skumdusj på den festlige restauranten ytterst på Hjerteøya på Puerto Anfi og bouganvillaen som flommet utenfor verandaen vår på Vista Serena. Mens vi her gikk gjennomblåste og ikke lite irriterte over alt regnet vi hadde hatt dagene etter at vi kom hjem.
- Det er jo ganske fint i Norge og ! – Glapp det ut av meg.
- Ja, når det er som i dag så – Sa Åse-Berit.
Som var lei av å legge aviser og tepper over geraniene og margueritene foran huset i Garborgs gate mot den lumske nattefrosten. Og så kjørte vi videre ned mot Seljordsvannet ved Garmostranda – og landskapet åpnet seg med jorder og nytreska åkrer og trivelige traktoregg – og det røyk fra pipene og vi begynte så smått å bli sultne. Nå hadde vi jo i den siste tiden spist på Vista Anfi og La Pampa og slike eksotiske steder, så vi senket standarden litt og gikk innom Shell- stasjonen på Ulefoss og kjøpte en burger som vi fortærte nede ved brygga ved innseilingen til Kanalen. Åse-Berit hadde tatt med godt med servietter og mens vi gumla i oss maten og tørka dressing og majones fra munnvikene, dvelte våre blikk på Valebøfjella. De lå der med en forjettende grå rand mot den knallblå himmelen og med en fargepaljett av lauvlier ned mot Norsjø. Valøya skvalpet i høyvannet og inne ved brygga rådet søndagsstillheten, bare brutt av iltre hundebjeff.
- Jamen fint her i Norge også – Glapp det ut av meg igjen. – Det er liksom blåerevann her – og friskere luft – for ikke å snakke om grønnere grass. Alt er ganske bra egentlig – særlig nå når Odd har begynt å score igjen!
IAS 101012