En vakker vårkveld fant jeg på at jeg skulle kippe opp til Gvarv. Fikk slik lyst til å se fruktbygda i knoppskytingen – på spranget inn i nok en vår. Det var 1. mai, og dagen hadde vi feira med å rense terrassen og plante stemor i Garborgs gate. Også her ved Falkumelva lå våren på sprang.
Det er fint å kjøre bil. I hvert fall når en slapper av. Og det kunne jeg nå. Hjemmehjelpen Maria hadde lovet å støvsuge denne uka også. Den sølvgrå ALX ’en spant og mol og trivdes der den suste langs Fjærekilen omgitt av yre bjørker. Her hadde jeg hatt mine første bad i gytje og storrgras ved Skjelbredstrand, der Tippen nå ligger. Og på svabergene ned for Klovholt Minimarked – der det før i tida het J.K. Rønjom – Landhandel, hadde jeg og min venn Jan stekt våre sommerbrune kropper og spilt bondesjakk eller notert bilnummer. Før vi lauget oss i sorgfritt i vannet ut for brygga. Det var den gang hver sommer var uten ende – og fjorden støtt lå blank og glitrende. Et liv siden – minst!
Men livet er ikke så verst nå heller – på vei til Gvarv og første runde i NM.. Vel – vel. Der glapp det ut. Jeg hadde vel andre mål med min landlige utflukt enn knoppskyting.
Jeg hadde ikke fått noen med meg på denne turen, så jeg hadde god tid til å nyte og observere. Det kom kamper seinere, mente folk, Odd ville nok gå videre. Jeg prøvde å forklare at kampen ikke var så viktig for meg; det var våren og naturen jeg ville oppleve! Jeg nevnte de våryre bjørkene ved Fjærekilen. Seinere kom naken ask og halvnaken or – og susende selje. Ved Ulefoss glitret kanalen og de første småbåtene var på vannet ved brygga. Landet åpnet seg ved Fen – Nordsjø trappet opp mot Lifjell, som lå pudret av nyfallen snø i bakgrunnen. Et sted skimtet jeg sjølve ruggen – pyramidale Gausta – ruve mellom tindene i bakgrunnen. Et par rastløse bønder var i gang på traktorene, men ellers åndet freden over bygdene. Et sted fyrte de i ovnen tross de nesten 20 varmegradene! De skulle nok ikke på kamp. Jeg hadde glømt termosen hjemme, så jeg stakk innom Årnes kafeteria og bunkret en kopp med lokk. Og gikk på toalettet i kjelleren. Det er så rart med det når det stunder til kamp.
Ved Gvarv tok jeg av mot Notodden. Passerte noen idylliske fartsdempere i sentrum og rullet videre. Kom forbi en fotballbane og husket at det var jo akkurat her Odd skulle spille. Var nok litt seint ute. Kampen var i god gang og knøttetribunen bulet til trengsel. Jeg så en sverm av Odd-faner, men også hissige Gvarv-innslag. Og ellers stod folk og unger og russ og barnevogner ved gjerdet rundt den idylliske grønne sletta. Her hersket en relativt kaotisk og tilfeldig parkering, men det spilte ingen rolle for meg. Jeg aktet meg opp på
Tinghaugen rett nord for banen. For meg er fotball ikke så viktig. En artig krydring av livets lapskaus, det er så, men ikke noe særlig mer. Snodde meg forbi rekken av biler og fikk plassert ALX-en med snuta ned, slik at den kunne følge med på kampen.
Her oppe åndet det en fred en sjelden finner. Jeg kunne skue vidt og fritt utover frukthager og skoglier, nypløyde åkrer og fagre tun omgitt av hvite innhus og røde låver, slik bondegårder skal se ut. Og fjorden som blånet bak fagre Nes kirke i sør. Brølingen – heiingen og utskjellingen nede fra arenaen nådde nesten ikke opp. I avstand og atmosfære vil jeg sammenlikne det med forholdet Skagerak Arena – Nordre Gravlund. Der jeg ofte har sittet for å få ro i sjela og utdype perspektivet under Odds skjebnekamper. Jeg hørte at de meldte i høyttaleren at vaflene var solgt ut – men ikke hva resultatet var. En opphisset speaker kunne melde at 15oo – eller truleg opp mot 2000 hadde kommet. For å se på en fotballkamp! Verden er nå rar.
Jeg gransket Tinghaugen nærmere; et nakent svaberg innringet av digre steiner og steinheller – Fine å sitte på – ville Mattis sagt. En opplagstavle forteller at dette var tingstedet for Gamle Grenland. Her møttes folk fra Heddal og Nes og Holla, Lunde, Bø og Drangedal og Melum og til og med fra min barndoms bygd Solum. Jeg synes jeg ser dem komme roende og seilende til tinget. Fjorder og vann var jo i vikingetida et bindeledd – ikke et hinder. Så la de til og pakka ut nista og belaget seg på noen ukers opphold. Sikkert hadde de mjød og øl i matkista ved siden av flatbrød og flesk og spekepølse. Sikkert var det høy stemning første kvelden. Før de begynte å krangle om rettstvister og lovgiving nede på Tjodvallsletta. Der Odd Grenland nå ledet 2 – 0 – som jeg fikk vite av en observatør.
En tanke slo ned i meg: Viss nå Grenland ikke går lenger ned enn til Solum. Hvorfor kaller Odd seg da Odd Grenland??? Var det ikke bedre å kalle seg Odd Telemark? Det var bare en tanke som slo meg. Jeg hadde jo også lest på tavla at sønnen til Harald Grenske ble fostra opp her på Gvarv, og vi får vel tro at han var en spreking som trena kampsport her oppe. For alt det jeg vet sparka han fotball med svineblærer. Det hadde vært greit og hatt Hellig Olav på Odd-laget!
IAS 030512