Når jeg leser noen skjellsettende nyheter om kosthold eller pengebruk – eller om umoral og sex – under tittelen: Nyere forskning viser, så tar jeg det med en klype salt. Jeg overser ikke hva våre forskere kommer til, enten det nå er fremsatt av en hovedfagstudent eller FNs klimapanel. Det er sikkert noe i det de sier. Like sikkert er det at det etter en tid kommer et nytt forskningsresultat, som slår beina under det gamle. Var det ikke Ibsen som sa at en gjennomsnittlig sannhet varer 15 år?
Særlig gjelder ”sannheter” om kosthold. Da jeg var barn, fikk jeg alltid høre at melk og poteter og kjøttkaker var sunt og bra. Melk kan en visst drikke fortsatt, om en drikker for eksempel Styrk som har masse proteiner, kalsium og vitamin D – og dessuten er fettfri. Den er spesielt bra for oss eldre. Men jeg må innrømme at jeg når jeg en sjelden gang åpner kjøleskapsdøra om natta, vel så bæmler jeg i meg noen slurker helmelk som Åse-Berit har kjøpt inn til baking. Det smaker vederkvegende!
Skal ikke gå i detalj, men dere skjønner sikkert hvor jeg vil. En masse mat som i fortida var sett på som sunt og bra, blir nå stemplet som nedbrytende for helsa. Uendelig mye informasjon om kosthold er tilgjengelig på nettet, men det gjør bare saken forvirrende. Det eneste som er helt klart er at vi må spise mer fisk og mindre kjøtt. Da blir vi sunne og glade. Tenkte jeg.
Inntil jeg satt og hørte på Dagsrevyen her en kveld, i ett av de innslagene som kommer mot slutten vet du, der de kan ta opp alt fra pelsdyrhold til doping. Vel – der kom det en opplysning som fikk meg til å rope på Åse-Berit. Dette måtte hun høre på. Men akkurat den kvelden var hun i Oslo på firegenerasjonstur som publikum i Lindmo, så jeg måtte fordøye det jeg fikk høre i ensomhet. Og det var omtrent følgende:
Nå er det blitt skummelt å spise fisk! Særlig for gravide og barn. En VG avsløring basert på en ny forskningsrapport i Tidsskrift for norsk legeforening har kommet til det. Særlig fet fisk er ille. Som laks og makrell og kveite. De inneholder miljøgifter, blant annet såkalte nervegifter, som kan påvirke immunforsvaret og være kreftfremkallende og virke som hormonhermere, som lurer kroppen til å gjøre gale ting. (Hva nå det kan være??)
Da Forbrukerrådet ble spurt om saken måtte de nølende innrømme at jo: for gravide og småbarn var det nok lurt å være på vakt, men ellers…..? Rådet har jo lenge anbefalt at man skal innta 2 – 3 fiskemåltider i uka. Mens skeptikeren i debatten som fulgte, mente et halvt til ett måltid var ille nok. Det Forbrukerrådet hevdet var at man måtte spise fisk til tross for de skumle giftene, på grunn av alle de gode helseeffektene.
Når jeg hører slike debatter, må jeg tenke på det oppgitte utsagnet fra forvirrede kostholdere: Spis gulrøtter så lenge det er sunt.
Forvirringen om kostholdet har ført til at flere og flere blir vegetarianere eller veganere. Som avviser alle kjøttprodukter. De mest ytterliggående også egg og fisk og melk. Og da blir det ikke mye igjen. Bortsett fra grønske og tang. Da synes jeg noe av kosen ved måltidet blir borte. Men jeg har sterkt begrenset inntaket av flesk og duppe, og ribba i år blir juleribbe. Tror jeg. Basta!
Men nå var det egentlig ikke mat jeg skulle skrive om. La meg bare avslutte med å si: Takk og pris for at vi lever i et land der vi og våre barn kan ete seg mette hver dag! Det er ikke slik overalt i verden. Det er jo ikke galt kosthold som er det store problemet i verden, men at folk ikke har mat.
Nei – jeg tenkte å skrive noen minneord om Brekkasvingen. Dere vet den umulige 180 graders svingen over stupet mellom Brekka og Fjærekilen. Den har betydd ikke lite i mitt liv, og jeg tror nok jeg kommer til å kjøre den av og til fortsatt. På min fjuskesykkel. Bare for å minnes. Her gikk vi og plukka blåveis om våren. De kom så tidlig i den bratte lia mot sør. Her hang jeg etter lastebiler på vei til skolen. For før svingen kjørte de så sakte at det var lett å få tak i planet. Og her lå vi i sentrifugal flukt på vei hjem fra skolen, for da kom vi i veldig fart på vei ned fra Brekka. Fikk et herlig kick og følte at vi ble trukket ut i avgrunnen.
Min mest pinlige opplevelse fra Brekkasvingen var da jeg velta en 40 liters honningdunk for min vordende svigerfar her på vei til Odd-kamp. Det kunne blitt ille nok, for bruden var så ung at hun måtte ha underskrift fra sin far for å inngå ekteskap.
Så her er mange minner. Rent objektivt sett fortjener også Brekkasvingen å bli husket. Det er et mesterverk i tørrmuring. Altså mur av steinblokker som er plassert oppå hverandre uten noen slags bindemiddel. Men det var den gangen, og ikke nå.
For nå er den nye veistrekningen fra Skyggestein til Skjelbredstranda åpna og kona tok meg med på en testkjøring første dagen. Det var en fantastisk opplevelse å kjøre gjennom skauen der vi før hadde kjørt ved og tømmer med hest. Eller henta juletre – eller planta gran. Eller plukka blåbær og sitti ved en nying og stekt pølse og i det hele tatt ….. . Og nå suste vi fram i 90 km, og jeg satt med en merkelig følelse: Så skulle jeg få oppleve det også! Blant annet den fantastiske utsikten mot Fjærekilen og Norsjø og Lifjell som åpenbarer seg fra Klovholtbrua.
Men noe går tapt. Nå skal vi ikke lenger kjøre over Kjerkebekk eller forbi det gamle bedehuset. Der vi opplevde de fantastiske tredjedags juletrefestene. Heller ikke passere Fjære gård. Den gamle skysskaffergården ved enden av Fjærekilen, som også var omlastingsplass for all varetransport mellom øvre Telemark og Gråten, fra brynestein til ovner og kanoner. Og vi får altså ikke oppleve Brekkasvingen lenger! Det eneste stedet mellom Haugesund og Skien der vogntog ikke kan møtes.
Så var det vel på tide med ny vei. Men du verden som jeg minnes den gamle! Nei – ingenting er som det var lenger. Men så hørte jeg fra kjøkkenet at Karoline Krüger og Sigvart Dagsland sang Stille natt – hellige natt i Erik Hillestads henrivende omsetting, denne grå novembermorgenen mens jeg satt og nedtegnet disse linjene. Da kom den gode rislingen nedover ryggen, og jeg skjønte at det likevel er noe som ikke forgår.
Ivar A Skifjeld 251118