I skinnende vintervær, med stabil kulde og høye snøfonner runda vi årsskiftet og vabba og sklei inn i 2011 – med enda høyere snøfonner. Jeg støtta meg mot Sørlandsskuffa og mediterte mot Falkumelva. Svanene var borte og lå kanskje og skvalpet i det åpne oset ved Akkerhaugen, der jeg har sett slikt fjærkre tilbringe vinteren før. Dama på Elixia lurte på om jeg lengta til Syden, men det gjorde jeg ikke. Sant å si synes jeg den norske vinteren er aldeles fenomenalt vakker, sammenliknet med den tørre terrakottaen og de pistrete palmene som residerer mellom feriecampene ved Middelhavet og på Gran Canari. Her i Garborgs gate glitrer stjernene i makeløse snøkrystaller, og en blek måne ruger melankolsk over blålig snø. Stillheten står som en frossen søyle mellom fonnene.
I slike tider går vi lite ut, men i jula drog vi på legevakta et par ganger. En bronkittisk hoste fra kjelleretasjen gjorde det nødvendig. Vi utsatte det i det lengste, for vi ville jo helst ha slappet av med høytidsprogrammer og korsang og Martha Louise, eller invitert til juleselskaper med spill og Rappkjeftlek og slikt. Men hosten var vedvarende og ville ikke gi seg. Vi hadde vært der ute dagen før også, men glemt å melde vår ankomst over telefonen, så vi fikk ikke legehjelp. Bare noen tips om ubrukelige og reseptfrie mixturer. Så ring legevakta om du bryter sammen. Helst før! Ikke bare nøy deg med å reise ut!
- Jeg trur ikke lenger på de hostegreiene vi har fått. – Sa jeg. – Og den slimløsende miksturen hjelper heller ikke . Og Bio Resistensen skulle vel helst vært tatt på forhånd og Kan Jang med solhatt har vi prøvd før . Hvitløken virker nok, for den oser av hvert åndedrag, men jeg vet ikke, ….. jeg trur nesten vi må snakke med en lege. –
Så vi ringte da etter en Taxi, for er en syk, skal en ikke ståke med kjøring og slikt. Vi fikk på oss klær og vesker og lommebøker og briller og mobiltelefoner og stod med nøkkelen klar. Det tok sin tid:
– Pussig at han ikke kommer… de sa et kvarters tid… og det kan jo ikke være noe problem å ta seg fram fra Drosjesentralen til Falkum – selv på løst snøføre. –
- Men det er jo midt i jula, og sikkert mange som er ute og skal ha bil hjem. Ta det med ro – Sa kona.
- Jeg tar det alltid med ro! – Sa jeg irritert. – Men her er det en skrulling som ringer. Han må være utlending – eller så er han full og vil tulle med oss
- Skal det væla hæl kanskje… noen som skal til sikehusen? Jeg stål utenfor! Lød det i mobilen.
- Jøss – han står rett uttafor her. – Sa jeg. – Hvem kan det være?
Og rett utenfor søppelboden stod en Mærs med Taxi på taket. Den hadde putra inn mellom fonnene uten at vi hørte noe som helst.
Vel – vi satte på alarmen og steg inn i bilen og karen bak rattet var jo en riktig trevlig type som manøvrerte forsiktig gjennom rundkjøringene på begge sider av Elstrømbrua og spurte om alt var bra med oss og satte oss av pent og omsorgsfullt rett utenfor legevakta.
Der inne var det pussig nok nærmest folketomt, bortsett fra tre somaliere skulle jeg tru, for de liknet ikke Mohammed fra taxien og ikke var det folk fra Bentley-land heller, men det kunne jo være det samme også. Det var ei gamlemor på krykker og så to voksne sønner som tok seg engstelig og sønnlig av henne. Etter hvert kom det et par knisende ungjenter, som snakka norsk. Vi fikk tatt ei blodprøve etter en halv times tid, og tilbud om kaffe mens vi ventet. Etter en ny halvtime kom vi inn til en lege. En ung og hyggelig indier tror jeg det var. Han lyttet på surklingen og hviningen fra brystet, rista medfølende på hodet og preskriberte en antibiotikakur. Tok oss så i handa og ønsket oss alt vel og god bedring med to tabletter til å starte på.
Så var det å ringe etter Taxi igjen da, og den kom tassende inn etter 10 minutter, og alt gikk greit. Vi hadde ingenting å klage verken på servicen eller logistikken, og jeg begynte å se fram til at jeg skulle rekke et par kryssord denne kvelden også. Prata litt taxikjøreren; om det var glatt og slikt og at det var kaldt og slikt.. og trigga av dialekten hans, spurte jeg hvor han var fra:
- Fra Afghanistan. – Sa han. – Der er det også kaldt – veldig kaldt. Det her er bare sånn helgajobb vettu – å kjøre taxi mener jeg.. Skal bli inngeniør var meninga .. ! Går på teknisk høyskole i Porsgrunn! –
Akkurat som svigersønnen min fra Algerie gjorde da han kom hit til landet.
Tenkte jeg, mens vi duvet hjem under stjernene i den hvite og stille julenatta. Slått av det etniske mangfoldet vi opplever i vår generasjon – denne lille parentesen i menneskehetens historie. Hyrdene på markene ble jo også slått av noe, i første omgang av frykt, men det hele vendte seg jo til glede, som vi vet. Et godt og mangfoldig nytt år ønskes Eder!
IAS 090111