MED HULDAS KARIN I EVERT TAUBES BOHUSLÄN
På en diger stein i havet rett utenfor Stättebryggan på Flatön i Bohuslän kan vi lese innskriften: – Han kom af ett brusand hav…Evert Taube gästade Flatön 1942 – 45. –
På utenforstående kan en slik rune virke lett komisk. Ikke slik på beundrere av den store svenske trubaduren. De tar gjerne av seg hodeplagget her. Hver sommer besøkes den lille skjærgårdsidyllen av tusener av Taubepilegrimer, som skal delta på den årlige Taube-festivalen eller bare rett og slett se stedene der den vakre Maj rodde over fra Malö, der Karin kokte klær i bryggepannen mens røken hvirvlet over til kirken på Morlanda heden og der Rönnerdal satt på berget og malte, mens han passierte og pokalerete med den forelskede handelsmann Flink. Noe lenger nord, på Ängön, omtrent der kabelferja fra Dragsmark legger til land, fant Taube sitt tusculum under andre verdenskrig.
Om han ikke kom direkte ”af ett brusand hav”, så kom han i hvert fall fra et omtumlet og hektisk storbyliv, som etter hvert hadde slitt på helsa. Han hadde fått klar beskjed både av lege og forlegger at han måtte komme seg vekk; bort fra den onde sirkelen med festing og natteliv og ut til landlig fred og sunne levevaner. Dette fant han på gården til Hulda og Anders Johansson og deres syv barn. Her ble han ”frisk på hälsan och humöret”. Han fant skaperevne og overskudd til noen av sine vakreste viser, som Innbjudan till Bohuslän, Vals på Ängön, Maj på Malö, Brudvals, Kärleken och vinden…for bare å nevne noen.
Og han skrev visa om Huldas Karin. I dag er Karin Jarnedal død. Hjemmet hennes lå ikke langt fra Grundsund, hvor datteren Eva og
svigersønnen Janne bor. Öbarna, som de kaller seg, har hatt stor suksess både med Jannes og Taubes viser, som en i dobbelt forstand kan si Eva har fått inn med morsmelka.
Vi besøkte dem noen hete julidager i året 1999. Da var Karin 74 år. Eva og Janne var travelt omtatt med sine opptredener, men Karin var tvunget til å holde seg i ro på grunn av et knekt lårbein, som imidlertid ikke hadde knekt humøret hennes. Hun koste seg i sin store hage, tok seg god tid til å studere potatisen og jord-gubbarna, supet inn sommervarmen og blomsterduften og smilte nostalgisk.
– Ja, dette minner om sommeren 43. Det var en meget varm og fin sommer. Evert Taube hadde jo kommet året før, men dette året var han her særskilt lenge; til langt uti oktober -.
– Hvordan var han å ha som losjerende?
– Han var et fint menneske, vennlig og raus. Men du vet, han skapte en del problemer. Han var kunstner, på godt og vondt. Jeg husker for eksempel at mamma var fortvilet over døgnrytmen hans.
Hun koste seg i sin store hage,
tok seg god tid til å studere potatisen og jord-gubbarna, supet inn sommervarmen og blomsterduften og smilte nostalgisk.
Han kom seg aldri i seng om kvelden, men så arbeidet han utover natten til i fem-tiden. Stod opp i når gårdens folk spiste middag. Da ruslet han gjerne en tur, fant seg et motiv og satte seg til å male. Eller han gikk over til Stätte Brygga og Flinken. De gikk godt sammen selv om de var svært forskjellige. –
– Det var vel der Maj bodde -?
– Ja, hun bodde jo på Malö, men kjæresten hennes stod i Flinks Handelsbod, så hun rodde ofte over dit, for det var før broen kom. Flinken, eller Johansson som han egentlig hette, var ulykkelig forelsket i henne og har nok skildret henne som en skjønnhet, så da Taube så henne, ble han ganske skuffet. Hun var litt for ”tjokk och plomp” etter hans smak. Men da hadde han alt skapt bildet av den grasiøse og vakre ungpiken –
– Deltok han noen ganger i arbeidet på gården? –
– Nei, ler Karin. –Taube var noe av det mest upraktiske en kunne tenke seg. Han kunne knapt skru i en glasspære. Og vi måtte jo hjelpe ham med å klippe neglene.. –
Mat laget han seg lite, men vi så spor etter han i kjellertrappa av og til, eggeskall og slikt, egg drakk han ofte rå –
– Men han skildrer jo livet på gården så virkelighetsnært?-
– Javisst, for Taube var en utmerket iakttager. Jeg kan ta et eksempel. Da jeg hadde hørt ham synge visa om meg der jeg står og koker klær ”utanför farstun”, mente jeg han hadde husket feil. Jeg minns jeg stod i kjelleren. Men han holdt på sitt. Når jeg tenker meg om i dag, vet jeg han hadde rett. –
– Så han sang altså visene for dere før de ble gitt ut?-
– Ja, du vet, Evert lærte seg aldri noter. Han sang og skrev, forandret…sang litt igjen. Og etter hvert steg visene fram. Og så, gjerne om kvelden, kunne han sette seg til å synge en av dem. Slik ble vi med på mange urfremføringer! –
– Du er jo nevnt i mange av visene hans. Er det noen du minnes spesielt?
– Ja, nå vet du alle er nevnt i visene hans. Pappa og Mamma, Ingeborg, Rutger, Henrik og Lillen…Men det er jo ikke sant alt som sies om dem, selv om mye er det. Jeg minnes spesielt da En håttspelmann ble til. Det var en dag jeg skulle ta med meg Evert og vise ham Ängö stenar. Nå kom vi aldri dit. Han var ganske tykk og i dårlig form. Og han pratet hele tiden, pustet og pratet. La ut om bergene, furuene, havet… 
Da jeg første gang hørte ham synge visa, oppplevde jeg turen vår igjen i detalj. De samme ordene kom igjen….. det samme landskapet ble tryllet fram igjen..Det gamle tidløse Bohuslän med sitt bølgende, karrige landskap… –
– Så du var kanskje kanskje hans sångmö..hans vildrosmö? –
– Nå, det var jeg nok ikke. Visa bygger vel også på et gammelt sagn om en spillemann og en gammel fiolin. Men du vet, Evert Taube elsket ungdom, og særlig likte han å ha unge jenter omkring seg. I Brudvals for eksempel, tenker han seg at han danser med Ingeborg i hennes bryllup. Det hadde riktignok vært feiret bryllup på gården, men det var ikke Ingeborg som hadde giftet seg. Evert var heller ikke til stede, men han fikk for seg at de hadde danset i rommet hans, og dermed hadde han inspirasjon nok. –
-Du er også nevnt i Kärleken och vinden? –
– Ja, og det må være en ren tilfeldighet – en blanding av fantasi og virkelighet. Men noe er det i det. Min mormor ble sittende igjen som enke etter at mannen hennes kom bort på havet. Men slike skjebner var jo så vanlige her.-
– I Vals på Ängön ble jo fortelleren overfalt av en stut under bading. Vet du om det hendte noe slikt da Taube var her? –
-Nei, i hvert fall ikke med ham. Jeg kan ikke huske at han badet i det hele tatt.
Men stuter hadde vi jo, og det bratte berget fins der. Og alt det andre som skildres, kjenner jeg godt igjen. Pappa røkte pipe og var meget flink med hendene, bygde båter og fioliner, blant annet. En av dem har jeg hengende her inne –
– Du sa han var raus. Men hadde han noe særlig penger da?-
– Nei, han var nesten alltid i pengeknipe. Men han lånte av alle; av forleggere, musikere, hovmestere på restauranter – og av Flinken hendte det han ”lånte” med seg noen flasker øl. Folk var ikke redd for å låne penger til Taube, for de visste de fikk dem igjen, før eller senere. Men så hendte det han fikk en større sum . Han hadde kanskje hevet et honorar for en plateinnspilning eller noe liknende.. Og da var han raus og sjenerøs!
Jeg husker en gang jeg og Ingeborg ble invitert på fin middag på Carlia Hotel i Uddevalla. Evert mistet en hundrelapp på golvet, men da en kelner fant den og ville gi ham den, sa han bare: Den skal du ha for at du var ærlig!
Og en hundrelapp den gangen. Jeg tjente ikke 50 kroner måneden engang! – sukker Huldas Karin.
– Likte han å omgås folkene på gården?
– Likte han å omgås folkene på gården?
– Javisst. Men det kunne jo også ha sine problemer. Han ville gjerne at folk skulle sitte oppe og holde ham med selskap om kvelden. Da fortalte han fra reisene sine. Jeg husker en gang han fortalte om oksekjerrene i Argentina. De var så store og hadde så digre hjul at en kunne se ned på damene på verandaene. Men da gikk Pappa ut og sa at så store kjerrer fantes ikke! Han likte ikke skrøner.
Og så måtte vi jo stadig hjelpe ham med visene da. Særlig når han hadde tidsfrist for en plateinnspilling. Jeg husker jeg satt med et ur og tok tiden. Ingen innspilling skulle vare lenger enn 2.30 minutter. Var visa lang, satte han opp tempoet. Slik øvde han seg før frammøtet i platestudioet.
Jeg har vel i det hele inntrykk av at han ofte hadde vansker med å holde tidsfrister. Det hendte vi måtte renne av sted til posten med et brev for ham som skulle fram til et forlag i rett tid. –
Han var jo en kunstner, på godt og vondt. Det hendte han plutselig ble borte i noen uker. Han sa aldri noe om når han kom igjen. Mamma lurte fælt på hva hun skulle gjøre med rommet hans, men han dukket alltid opp igjen.
En gang ble hun virkelig fortvilet. Det var en vinterkveld, så vidt jeg husker, for det var holke på veiene. Da ringte han fra Uddevalla og sa hun måtte sende jentene for å møte ham. Han var vel ikke helt stø den kvelden, og han ville han følge hjem. Mamma sa at det gikk ikke, og mente det fikk være grenser! Men det ble da til at vi tok siste bussen inn og møtte ham . Så drosjet vi til Dragsmark. Sjåføren fikk beskjed om å henvende seg til hovmesteren på Carlia og få oppgjør der. Han var ikke særlig blid, men kunne jo ikke gjøre annet enn å godta tilbudet. –
Inne i stua si har Karin Jarnedal dekorert en hel vegg med tegninger og tekster av Evert Taube. Det meste er ”skräp” som han hadde kastet fra seg. Men her henger også det betagende portrettet av ungpiken Karin, som er brukt som illustrasjon til Kärleken och vinden.”
Og sikkert kunne hun gjøre den gamle kvinnens ord til sine:
På avstånd har jag följt din stig
Och bett till Gud för dig
Etter at verdenskrigen tok slutt, fant Evert Taube et annet tusculum, i Antibes i det Provence han var så glad i, men som krigen hadde stengt ham ute fra.
Men han glemte ikke Karin og sendte telegram til hennes bryllup. Og Bohusläns særpregede landskap hadde risset seg inn i sinnet hans med en uvanlig visualitet.
Det ser vi kanskje tydeligst i visa som Eva Jarnedal har gjort til en storsuksess i Sverige, etter hvert også i Norge: Inbjudan till Bohuslän
