BALLADEN OM EVERT TAUBE
Han ble født i Göteborg den 12. mars 1890, og han døde gammel, og sikkert mett av dage, på Saltsjøbaden sykehus den siste januardagen 1976. Som Frithiof Andersson opplevde han det meste; i havnebyer, på Argentinas pampas, ved Middelhavets strender og i fjellene i Provence….., eller rett og slett hjemme i Sverige, enten det nå var “i Roslagens famn” eller på “Ängön” i Bohuslän.
Han hadde også evne til å formidle sine opplevelser i fengende ballader eller fortryllende poesi, alt i et folkelig språk, som gjorde at han nådde fram til et stort publikum i alle aldere og samfunnslag. Ja, i hans ars poetica understreker han nettopp betydningen av folkelighet i kunsten:
Är du poet, så gyckla ej med orden
men bruka folkligt språk i dina dikter
Det språk som talas mann och mann imellan
skall du gi konstens prägel i din sång…
Sine barneår levde han på Vinga, en stormherjet øy lengst ute i Göteborgs skjærgård. Der var hans far fyrvokter. Carl Gunnar Taube og hustru Sophie hadde 13 barn. Her bodde også en del andre; fyrvoktere, loser, signalister og deres familier. Og her var skole.. De holdt kyr og sauer, og Everts første arbeidsoppgave var å gjete. Det passet han bra. Han likte ensomheten. Fem år gammel laget han sitt første dikt. Det handlet om en blå vind, om lam som danset på en blomstereng og om en gutt som lå og stirret opp på himmelen og spilte munnspill.
Farvannet rundt Vinga var i seilskutenes tid den rene skipskirkegården. Evert Taube forteller mange år senere at han husker hvordan de “etter århundrats siste storstorm” kunne telle 28 vrak. En barndomsvenn druknet ved Gaddulven, noen hundre meter vest for Vinga, og en av hans brødre satte livet til 15 år gammel da seilbåten hans kantret i en orkanbyge. Til fyrmesterboligen kom overlevende sjøfolk fra forliste skip. De fikk mat og stell og husly til været bedaget seg. Mang en kveld, særlig i høststormenes tid, satt barna på fanget til barkede sjøulker og suget inn fortellinger fra hav og havnebyer.
Vinga var som et lite lukket arkadien, en verden for seg med hemmelige stier mellom buskene, grønne grassletter og knauser som gav utsikt over havet. Her var viker hvor vrakgods drev i land; appelsinkasser, bøyer, eller en sigarkasse fra Havana med en eksotisk kvinne i et vindu risser inn på lokket.. En skjermet verden, men med åpninger mot storhavet og mot verden.
Senere flyttet familien til Göteborg, til Kustens Varv, som ligger ved Älvsborgsbroens østre feste, en gammelt verftsbygning som hadde tilhørt det mektige rederiet “Örnen”. Men Evert ble ikke boende lenge her. Utferdstrangen var vakt. Dessuten ville han bli maler. 16 år gammel rømte han til Stockholm . Han hadde opplagt evner som tegner og maler, men faren satte seg imot det, og da han ikke kom inn på Konstakademiet, valgte han å gå til sjøss, etter et bohemår i hovedstaden. Han mønstret på SS Australic som kullemper, og vi merker gjenklangen fra førstereisen i “Eldarevalsen”:
-När jag børja att segla til sjøs i maskin,
var jag trimmar på Eileen Allanah.-
Turen ble nærmest en tragedie. Han fikk slite hardt og ble nådeløst hundset av et brutalt befal. Så ille ble det at han på hjemturen deserterte i North Shields i England. Her tok en kvinne seg av ham. Det ble ikke første gang. Han kommer tilbake til dette, rett nok mange år senere, i visen om Mary Srand:
-När i North Shields i England man går i land
som kan hända i bland, i England, ja, ja,
Nye turer til sjøs fulgte og et par nye bohemår, i Stockholm og London. Han hadde ikke gitt opp sine kunstnerdrømmer, men var stadig plaget av dårlig økonomi.
Våren 1910 drog han til Argentina, først til Buenos Aires, hvor han prøvde å leve som tegner og freelance journalist, uten særlig hell. Igjen tvinges han til å avbryte sin kunstner-bane for å tjene sitt daglige brød. På Pampasen holdt den argentinske regjeringen på med veldige kanalarbeider, og her var det nok av arbeid å få, særlig for en som var språkmektig og skrivekyndig. I de nærmeste fire årene virket han først som arbeidsformann for et par hundre italienere. Han lærte seg spansk og italiensk og han avanserte til å bli sjefens adjutant og sekretær. Han ble en dyktig rytter, og av en tysk ingeniør lærte han seg å spille gitar.
Et år bodde han alene i telt ute på sletten i nærheten av estanciaen San Martin de Samborombon. Han ble kjent med gauchos og fornemme godseiere, deres døtre og donnaer, eventyrere, spekulanter og pionerer. Og om kveldene og nettene kunne han betrakte sydkorset og fordøye inntrykkene…Mange år senere fikk de sin form i viser og prosa.
Frithiof Andersson-typen ble utformet her. Han var en virkelig person. Evert Taube hadde krysset Atlanteren med ham på hjuldamperen Princess of Wales, en dramatisk overfart som inneholdt stoff nok til en roman. Nå dikter han videre på Frithiof Andersson-figuren; lar han møte Carmencita, som gir ham kurven på en juleball, slik vi får det skildret i “Frithiof och Carmencita” . Kanskje synes han dette var en for trist avslutning, for han lar romansen få en lykkelig slutt i den romantiske “Tango i Nizza”, som blir til i San Remo nesten 20 år senere.
Dette er typisk for hvordan Evert Taube skapte balladene sine. Han tar utgangspunkt i virkelige personer og hendinger, men dikter videre på dem. 
Det er vanskelig å si hvor virkeligheten slutter og fiksjonen tar over. Vet han det helt selv?
Pampas og Argentinaoppholdet tok slutt i 1915. Verdenskrigen var brutt ut, og som den patriot Evert Taube var, følte han nå at fedrelandet kalte. Han drog hjem på en Haugesundbåt, og etter atskillig dramatikk, som blant annet medførte at han ble fengslet i Bristol, mistenkt for å være tysk spion, ankom han Sverige utpå våren.
I årene som fulgte ser vi to linjer i Evert Taubes liv. Han begynner å skrive fortellinger om sine opplevelser. Han vil bli forfatter. Sine første prosaberetninger hadde han skrevet på en fruktplantasje oppe i Andesfjellene, og Albert Ängstrøm hadde publisert den. Ängstrøm oppmuntret ham, og mente han hadde talent. Han skrev og fikk utgitt en rekke bøker i tiden før og etter 1920. Ingen av dem ble kassasukseer.
Samtidig begynner han å skrive viser og synge litt i lystige lag. En uværskveld med landligge holdt han “konsert” i lyset fra en blafrende karbidlampe i losjelokalet i Smøgen. Han hadde lånt en gitar og fremførte egne og andres viser, blant annet “Karl Alfred och Ellinor” og “Flickan i Havana”. Dette var hans debut som visesanger og sceneartist..
Noe senere steg han opp på scenen på Gillet i Stockholm og sang på oppfordring. For et atskillig mer blasert publikum enn fiskerne i Smøgen gjorde han stormende suksess. Dermed var hans framtidsvei staket opp, selv om han ikke var klar over det, og slett ikke likte det. Han fikk fast engasjement, og hva bedre var; han fikk betaling for å synge!
Vi kan godt si han ble visesanger og sceneartist mot sin vilje. Han sier selv at han følte seg som en prostituert når han stod på scenen og sang for penger.
Men han måtte fortsette å prostituere seg. Visesangen kastet da noe av seg, noe malingen og forfattervirksomheten aldri hadde gjort. Med årene fikk han også et nytt syn på visekunsten. Fra å skrive enkle ballader i sjømannspastisj , utviklet han seg til å bli poet, etter hvert en fin poet, samtidig som han bevarte sin folkelige fortellerglede.
Dette hang sammen med en endret livssituasjon. Nå var vandreårene over. Han hadde truffet Astri Bergmann i San Remo 1 1920, og blitt voldsomt forelsket. Hennes far satte seg imidlertid mot forbindelsen, og Astri måtte reise hjem. Men i 1925 fikk de Hermann Bergmanns velsignelse og kunne gifte seg. Bryllupet ble feiret på Gyldene Freden.
Astri ble hans livslange ankerfeste, men også en inspirasjonskilde, en sångmø. Hun utløste vakre kjærlighetsdikt, ikke minst i savnets og atskillelsens år.
I årene mellom 1926 og 1934 kom Per-Evert, Ellinor (Lillan) og Sven-Bertil til verden. Samtidig bygde de hytta Sjøsala i Roslagen, som ble deres faste samlingpunkt i helger og ferier, ja, i store deler av året. Natur..idyll.. småbarn – og atter atskillige økonomiske problemer fyller hans liv. Men det er med Taube som med Rönnerdal: Han har nok “sorger och ont om sekiner”, men danser likevel.
Og hans dikteråre strømmer som aldri før. På en utflukt i Stockholms skjærgård sommeren 1930 får han et noe spesielt oppdrag. Han blir internert i et lysthus med beskjed om ikke å forlate stedet før han har skrevet en vise som “liksom andades den stockhomske skärgårdens högsommarluft och allt dunklare julinätter..” Noen timer senere presenterte han “Calle Schewens vals”, som med et slag ble kjent, og med rette! Hvem har som Taube i denne visen truffet så presist selve nerven i de nordiske sommernetter? Den anger av halvtørt høy, den glitrer i småpratende bølger, den tvinger oss til latter og dans alt mens mollstemningen ligger og lurer. Her er den nordiske sjelen; gitaren og trekkspillet
Kanskje er dette Taubes beste? Eller “Sommarnatt”? Eller “Älskliga blommor små”? Eller “Innbjudan till Bohuslän” Det er så mange å velge mellom.
Taube nådde høydepunktet som visedikter i 1930- 40-årene med samlinger som “Ultra Marin”, “Sjøsalaboken” og “Ballader i Bohuslän”
I 50-årene vier han seg mer og mer erindringsbøker og annen prosa. Han finner sitt tusculum på La Petite Reserve, et pensjonat i Antibes ved Änglarnas bukt rett ved fyret La Garoupe, som for resten har en slående likhet med fyret på Vinga. Her arbeider han målbevisst. Dagen hans er preget av en fast rytme. Han står opp tidlig, bader og mosjonerer, starter dagen med grøt, og lever i det hele ganske asketisk.
Han er nå blitt en kjent person, gjennom grammofon, radio og TV, blant annet gjennom de faste Taube-ukene på Grøna Lund. Aviser og ukeblad kappes om å intervjue ham. Han engasjerer seg sterkt i miljøspørsmål , skriver brev til Tage Erlander og truer med å forlate Sverige hvis ikke Vindelelven blir reddet fra regulering. Han kjemper for Riddarfjärden og for trærne utenfor sin bolig i Stockholm. Og han skriver “Änglamarken” – hvor han ber for “jorden vi ärvde och lunden den gröna”
Han opplever en anerkjennelse som blir få til del i levende live. Han bli æresborger av Göteborg, mottar Bellmanstipendiet og høye svenske og utenlandske utmerkelser, blant annet en fransk orden for å ha omsatt provencalsk lyrikk til svensk. Men først og fremst er han den store nasjonalskalden og sceneartisten som alle elsket.
Samtidig blir han et mer og mer ensomt menneske. Verten på La Petite kan fortelle om en gammel mann som gjerne satt alene i et hjørne, under et fikentre, og som ble brydd når turister kom bort for å hilse på ham. Han sov dårlig, gikk fram og tilbake i timesvis om nettene, led av “dödsångest och astma”…
 |
| Ms og Madame Bermond som drev vertshuset La Petite på Taubes tid. (Foto Ivar Skifjeld) |
Dessuten hadde hans hørsel blitt stadig svekket. Et lårbensbrudd og et langvarig opphold på sykehus satte punktum. Men hans toner og ord lever, og vil alltid være med på å vise vei til livets poesi.
En stjernestrødd kveld satt vi, noen venner av Taube, ute på moloen i Änglarnas bukt og sang ”Natt i Ligurien” , alt mens lyset fra fyret feide som en vifte over det fløyelsbløte vannflaten mellom Cap d’Antibes og Nice. Vi hadde med oss «brød och ost och lantvin i en korg». Det var sterkt!. Prøv det samme. Gir det mersmak, kan du jo dagen etter dra til San Remo og bestige Colla Bella – i Frithiofs fotspor. Da har du opplevd Taube både i moll og dur. Lykke til. La meg gjerne høre om dine erfaringer.
NATT I LIGURIEN
Hölj mig, liguriska natt
Stjärnströdd, doftande, sval.
Skänk sinnena ro,
tanken vila och frid!
Näktergal, börja din sång!
Hav, låt strändernas svall
bryta din dånande gång
nu mot Liguriens kust.
Minne, slumra nu in.
Glömma är bäst til slut.
Ängslan för morgondagen –
dig har jag sagt farväl!
Domna drift i mitt blod!
Hjärta slå lugnt och tryggt!
Famna mig, tag min sång,
trofasta ensamhet!