ANTIBES

MØTE MED LA NOUVELLE PETITE RESERVE OG MARIANNE GREENWOOD

Middelhavet betyr mye for Evert Taubes liv diktning. Det var hit han kom rett etter at første verdenskrigen var slutt, opp over ørene forelsket i den unge kunststudenten Astri Bergman, som han fem år senere ble gift med. Kimen til det som skulle blir hans livslange kjærlighet til Provence og Toscana ble samtidig lagt.

Etter andre verdenskrig levde han som en aldrende Rönnerdal her nede store deler av året, i det lille vertshuset La Petite Reserve i Port de Salis i Antibes. Her – på terrassen under fikentreet – og med utsikt til Middelhavet, satt han og skrev, mens en tiltagende døvhet lukket han mer og mer inne i hans egen verden.

I dag er fikentreet borte. Det er for så vidt vertshuset også, i den form det ble drevet.
Den siste eieren, Ms Genovese fra Italia, forsøkte å gjøre det til et treffsted for fiskeelskere. Han gikk ivrig inn for saken. Folk som bestilte kjøttretter, ble høflig men inntrengende bedt om å tenke seg om en gang til. Ikke alle kunder lot seg overbevise, og søkningen dalte.
Han ble vel etter hvert trøtt av sin dobbelrolle, som fisker om natta og verthusholder om dagen, i hvert fall ble familien det, og dermed så den tidligere forlagsmannen og Taube-elskeren Kurt Björkman sin mulighet. Sammen med landskvinnene Linda Sandborg og Christina Quick overtok han likegodt hele etablissementet, og  da jeg var der i 2002 var de tre entusiastene i ferd med å gjøre det til et treffsted for Taubeelskere under navnet La Nouvelle Petite Reserve. Den første visekvelden er allerede holdt, og en ny skal arrangeres i november. Nordmenn er også velkomne. Noen får ligge der gratis, men ellers er prisen ca 60 Euro for et dobbeltrom med stor balkong mot havet.

I salongen i første etasje, rett innenfor den berømte terrassen, har Kurt Björkman samlet litteratur, bilder, CD-er og annet Taube-stoff.

– Du får ligge i det rommet Evert bodde på sist.- Sier han da han ønsker meg velkommen.
– Det er et av de minste vi har. Du skjønner, det var forlaget som betalte hans opphold her – og etter hvert …
Björkman slår talende ut med hendene, og vi går ikke mer inn på det. Poesi har lite med økonomi å gjøre.

Men om rommet er lite, så er det likevel en makeløs følelse å ligge her og høre dønningene slå mot stenene i Everts egen lille badebukt. Som kveldslektyre har Kurt sendt med meg Marianne Greenwoods bok om Taube – vel noe av det mest personlige som er skrevet om ham.
Han hadde lovet meg at jeg skulle få treffe Marianne, og allerede ved ankomsten avtalte vi tidspunktet:
– Vi må vel kanskje ta med en blomsterbukett.- Sa jeg prøvende.
– Nei – vi kjøper champagne!
Og det gjør han. Champagne med små bobler, som Evert Taube hadde sagt passet for damer. Han overlater raust flasken til meg og sier at jeg får overrekke den.
– Ja, vi får jo spleise.- Sier jeg fryktsomt.
– Nei – jeg betaler. Jeg overlever nok!

Vi spaserer langs stranda. Antibes – det gamle greske Antipolis – er en herlig by. Fra fyret har man en storslagen utsikt over Änglarnas bukt, som strekker seg fra Cap Ferat til cap d’Antibes. Den er monden nok, men ikke fullt så masete og støyende som Cannes og St Juan les Pins.

Kurt har lovet legen å trimme, noe han demonstrerer  med svingende armer om fremad-strebende positur, og jeg har nok med å holde følge.

Vi stanser foran en dør til en bygning i Gamlebyen. Kurt trekker i en snor, en bjelle ringer utenfor et vindu høyt oppe i etasjene, og et hode stikker ut:
– Er det deg, Kurt?

En pose med nøkkel til hoveddøra kastes ned, og vi gjør vår entre. Atskillige trapper senere kommer vi opp til hennes leilighet, og det slår meg at åttiåringer holder seg i ekstremt god form her nede . Det er kanskje lufta!

Etter varme velkomstord og kyss på kinnet etablerer vi oss ute på en balkong med skjønn utsikt. Luften er renset etter et voldsomt tordenvær som passerte natten før.

Marianne Greenwood ; fotograf, globetrotter, forfatter og eventyrer, god venn av Picasso, og vi kan vel trygt si, enda bedre venn av Evert Taube, er overraskende nok født i svensk Lappland. Sommerferiene hennes gikk til Narvik, merker jeg meg.

Hun er en flott kvinne godt oppi 80-åra hun også, spenstig og rank, med sterke blå øyne og sølvhår.

– Jeg har møtt to genier i mitt liv. – Sier hun. – Evert Taube og Picasso. Jo, Taube var et geni!- Gjentar hun, som om vi ikke tror henne. – Jeg vet det når jeg treffer et geni.-
Og hun vet hva hun snakker om, for hun har gjennom et langt liv samlet på berømtheter.
– Han skulle egentlig hatt sin plass i Det svenske akademiet.- Mener Kurt, og jeg legger til at han burde fått Nobelprisen i litteratur. Og vi har det bra i solskimrende samdrektighet.
– Men han skulle aldri ha skrevet Flickan i Havana. – Sukket Kurt. – Etterpå ble han ikke tatt alvorlig i høylitterære kretser.-

Han slår i av den edle drikken. Marianne tar en god slurk, ser lett mysende ut over havet og undres:
– Hvorfor drikker vi egentlig noe annet? Så dere for resten uværet i natt. For noen fantastiske farger …Hva var det for slags ….. ??

Som får meg til å tenke på hennes sans for det visuelle. Hun har jo arbeidet med bilder og malerier hele sitt liv.
Og hun er godt kjent i strøket; hadde sin arbeidsplass på Grimaldislottet i flere år, og var Picassos husfotograf i hans mest produktive periode i 1946, da han fikk tilbud om å stå her og male i inspirerende omgivelser. Det passet Picasso bra. Han trengte armslag og pusterom for sine monumentale verker. Dermed var kimen til Picassomuseet skapt.

Det var også her, nærmere bestemt i Rue de Sade, at Evert Taube møtte henne første gang. Han har gitt en euforisk skildring av møtet. Der kaller han gata Najadernas Gränd og Marianne blir skildret som en eksotisk og barbeint sigøynerpike med kjelenavnet Maria Violante.
Vi kommer litt inn på Evert Taubes velkjente evne til å omdikte virkeligheten.
– Han tok meg med til San Remo engang. – Sier hun. – Vi skulle ta et bilde av den glade bakeren, du vet. Det skulle brukes som reklame for et svensk konsumbolag, tror jeg det var -…. – Men vi fant aldri noen baker!  Evert snakket og snakket om alle andre ting, og jeg tok bilder …Til slutt ett av en baker her i Le Vieil Antibes…. –
Skal tro om den bakeren noen gang har eksistert?- Undrer hun.

Og når sant skal sies, så er det vanskelig å skjelne mellom virkelighet og dikt i visene hans, om det skulle være noe poeng med det!
Marianne kommer inn på hvilken rolle den tiltagende døvheten spilte for Evert Taube.
– Jeg er overbevist om at døvheten hans kom til å prege hans senere poesi. – Mener hun.
– Den gjorde at han skapte sitt eget univers inne i seg. …. Du vet, han gikk aldri i teater eller på kino… Og her nede  levde han mer og mer isolert. Døvheten gjorde at han mottok inntrykkene innenfra , fra minnet … Derfor er gjenopplevelsen så viktig i hans poesi. –

Som han får så fint fram i Minnet och tystnaden:

Med vilken ömhet man kan famna minnen
som om de kläds i ord står sorgset blyga
och likson vädjar milt till våra sinnen
att åter inn i tystnaden få smyga ….