Midt i adventstida var vi i Skien katedral og hørte Helene Bøksle synge nye og gamle julesanger. De vakre tonene og ordene og den fine jenta med englesmilet smøg seg inn i oss med Det hev ei rose sprunge og Mitt hjerte alltid vanker – og fikk oss til å føle julens varme. Hun bandt det hele lavmælt sammen med minner om lett snødryss og stille, stille natt og barndommens jul og – da begynte jo jeg også å mimre.
Særlig husket jeg når de ringte jula inn – kl 5 julaften. Da hadde kuene fått noe ekstra i krybbene og Lenda stod og knurpa havre. Tuppene småklukka fornøyd på vaglene, og jeg var stinn av forventning der jeg stod nyvaska ute i vintermørket og småfrøys og hørte kirkeklokkene dåme mot meg fra alle kanter. Da visste jeg at jula var der, for nå var den hellige timen!
Julaften og første juledag var avsatt til kirkegang og hjemmekos. Ingen gikk til hverandre da. Først andre juledag kunne vi begynne å tenke på mer verdslige sysler, som å tråkke opp hoppakken og markere med barkvister hver halvmeter i unnarennet. For det så unektelig mye bedre ut med seksten meter enn med åtte! Her fikk 8- åringen sin ildprøve i bakken. Det var en utfordring. Toppen av ovafarta var prydet av gule kremmerhus. Torde han ikke sette utfor, ble han dytta i gang av eldre. Tryna han, ble neseblodet tørka bort, og han ble sendt opp igjen. Slik ble gutter menn!
Hadde isen lagt seg på Fjærekilen eller i hvert fall Godokk eller Hønsehusdammen, surra vi på oss skøytene og svirra rundt som møll i et glass til krampa tok oss. Svimle etter alle venstresvingene og med knallsåre ankler, tusla vi hjem i skumringen og gikk hver til vårt med avtale om å møtes neste dag. Jeg fikk tina bort neglespretten til osen av Skippolin og Parrafin på kjøkkenet. Ofte var jeg så sulten etter dagens baksing ute i snø og is, at jeg ikke venta på kveldsmaten, men gikk og henta fem smultringer fra dunken i nederste skapet og tredde dem på fingrene og maula dem og bæmla mjælk. Mens jeg kjempet med søvnen og glodde på kvernkallen som stod og sveiva frenetisk på ei hylle over ovnen, der bjørkekubbene ulma og brant. Juletreet var så pinglete at det nesten ikke bar pynten, men stod og var hedersgjest inne i Bestestua. Nå var det ikke så rare pynten heller. En og annen glasskule fra før krigen minte om fordums glans, men ellers var det for det meste hjemmelagede kurver og flettede lenker av glanspapir – og hos oss glitret det også lenker av sølvpapir fra sperreballongen som nødlandet på Klovholt.
Rundt blomsterpottene var det surret kreppapir, som også prydet den hvite bordduken med sine røde tunger. For vi skulle ha selskap 5. dag og alt skulle være klart, og jeg fikk beskjed om å være forsiktig med vannet, for da rant fargen i kreppen utover. Rundt om i stua stod også kvaster med havreaks surret inn i sølvpapir. Så kom ikke der!
Vi var klar til løyer og sprell, når den hellige timen var over og juletrefestene og selskapene satte inn. Da stilte jeg med bolleklipp – i lakksko og matrosdress med hvit snor. Den ble sørgelig molestert under slåssingen under benkene på Bedehuset på 3. dags festen.