Jeg leser for tida krim av Kolbjørn Hauge. Han skildrer livet i et lite bygdesamfunn – på saftig ryfylkemål. Her i denne fredelige bygda, der sauehold og fiske og jordbruk står sterkt, er forbrytelsene helt i stil med miljøet. I Død mann i boks for eksempel – blir likene nedlastet i en silo – og i Heit Juice, som han for resten vant Aschehougs krimkonkurranse med, blir en nokså forskrudd sløydlærer drept med arsenikk som egentlig skulle brukes til å vaske sauene med om våren. Etterforskerne går greit inn i miljøet med en lensmannsbetjent som er sterkttruande og driver som søndagskolelærer og speiderleder på fritida – og i smug ber for lensmannen når han banner og steiker for ille. Og når sakene på det lokale plan blir for kompliserte og Kripos blir innkalt, ankommer førstebetjent Andersen, som alltid siterer visdomsord fra den apokrype Jesus Siraks bok og glemmer å ta allergitablettene. Han kommer fra Oslo og er ledsaget av en umåtelig høy kar fra Finnskogen, som liker å opptre i avstikkende gule sko, som han gjerne tramper i møkka med. Han avskyr fisk og blir sjøsyk bare han står på ei brygge og ser båtene gynge, og så blir han ofte lurt til å drekke seg snydens på himkok. Men han er en meget dyktig åstedsgransker.
Miljø og personer i Hauges bøker er skildret med godlynt sarkasme. Han elsker sitt folk, og lider med dem når de mister sine nærmeste. Jeg garanterer at du vil ha stor glede ved å lese Hauge som en frisk avveksling fra de monotont urbane krimforfatterne.
Men det er også en annen grunn til at jeg skriver om bøker i dag. Og det er noe Sara-Elisabeh sa til meg da hun var innom på et kjapt besøk hos oss i Garborgs gate, fra fornybare studier på Ås og fotball i Kolbotnen, for hun ville gjerne se hvor langt Bestemor var kommet med genseren. En bølgegenser som Åse-Berit har måttet rekke opp en ti – tolv ganger, men hun gir seg jo ikke, og nå er hun snart ferdig med de bølgende ermene.
Nå var det ikke det jeg skulle skrive om heller, men mens vi satt der i TV-stua, som også er vårt lille bibliotet, så sa Sara, med litt undring i stemmen:
- Hva ska dere med alle de bøkene egentlig?-
Jeg må si jeg ble litt støtt. Her har jeg jo sett på mine bokskatter med stor stolthet. Det dreier seg jo om virkelige klenodier, som Bull og Paasches Litteraturhistorie, Aschehougs verdenshistorie, Grimberg, Norsk kulturhistorie – Ibsens og Bjørnsons samlede – Shakespeares og Hamsuns og Agathe Christies ditto – og så selveste giganten: Ascehougs konversasjonsleksikon i 22 bind. Skikkelig tung litteratur. Det verste er at jeg fortsatt driver å skaffe meg nye volumer, som til jul i år: Nynorsk litteraturhistorie og Odds jubileumsbok, som begge veier godt over to kilo hver. Gikk det an å stille spørsmål om hvorfor en hadde slike bøker?
Men dessverre – Sara hadde et poeng.
Som sagt hadde jeg sett på disse bokskattene med stor stolthet. Og det gjør jeg fortsatt. For jeg synes det er fint med alle ryggene, og jeg føler det lunt og trivelig med bøker rundt meg. Men leser jeg i dem? Slår jeg opp i Aschehougs når jeg vil lese om bier. Nei – selvsagt ikke. Jeg googler dem. Sjekker jeg Grunnloven ved å slå opp i Norgeshistorien bind 9? Eller Ardennerslaget ved å slå opp i bind 4 i Verden i krig? Nei – selvsagt ikke. Jeg googler også.
Dere skjønner hvor jeg vil. Jeg skjønner det selv også, og blir nesten litt betutta. For jeg skjønner hvor det bærer hen med bøker, i hvert fall kunnskapsbøker; på museum!
Da jeg studerte, var jeg en utpreget lesehest. Jeg mura meg inn på lesesalen og hadde gjerne 8 og 10 timers dager der, avbrutt av en tre fire forelesninger i uka. Jeg kosa meg på folkelige Deichman, til tross for den spesielle lukten av uteliggere, som tiltok utover våren. Og det dryppstille Universitetsbiblioteket skapte en katedralsk stemning. Det er vel derfra min kjærlighet til bokhyller har noe sakralt over seg.
Men hva skjer i dag? Hvor mange unge mennesker leser bøker i dag? Jo – jeg vet om noen, men det er ikke mange. Noen leser fortsatt bøker som er til å bla i og legge merke i, som viser hvor langt en har kommet. Men like mange leser det de har behov for å lese på PC-en. Eller de sitter på toget for eksempel, og leser bøker på et nettbrett. Og ser ut til å kose seg fælt.
Jeg leser også en del på nett, helst når jeg slår opp på noe, eller på Facebook og Twitter. Men det kunne ikke falle meg inn å lese på nett når jeg skal kose meg med lesestoff. For det er jo noe rituelt over det å nyte ei god bok. Da må en sitte i en god stol, gjerne med det ene beinet over det andre, inntil en skifter og tar det andre over det ene. Og en kan godt ta seg pauser og se opp – eller ut; på våren som spirer fram og snøen som smelter. Enda bedre er det å legge seg med ei bok. Helst på sida, synes nå jeg. Helst på høyre side faktisk, og med to puter under hodet. Men det er fritt fram for andre stillinger også.
Men hvem kan tenke seg å gå til sengs med et brett? Ville det bli sammen kosen?
Nå – dette er uvesentlige spørsmål. Mer vesenlig er spørsmålet: Vil folk lese bøker i framtida i det hele tatt? Ekstremt få av den oppvoksende slekt – særlig på mannesida – leser skjønnlitteratur. Viser nyere forskning. Og bibliotekene forsøker med alle slags sprell og støy å få barn og unge interessert i lesning. Måtte de lykkes!
Alle disse tankene om bøker og bibliotek ble forsterket her om dagen da Åse-Berit sa:
- Jeg har en jobb til deg! Du kan tørke støv av bøkene i bokhylla på TV rommet! Det er så frøktelig lenge siden sist-.
Flott – sa jeg. Jeg elsker jo bøker. Og så satte vi i gang – og hun klatret opp i hyllene og lesset bøkene ned på bordet, og vi tok for oss hylle for hylle, og jeg tok for meg bok for bok og tørket støv med iver og omhu. Vi hadde en oppbyggelig dag. Hun ble fornøyd. – For se hvor svart vannet blei – Sa hun. – Dette gjorde godt! – Og jeg blei fornøyd: For jeg fikk lest littebittegrann i bøakene. Og ble minnet om mine skatter.
Men når jeg skal kose meg og hvile middag for eksempel, da må jeg ha ei bok som jeg kan bla i ! Det er reine lasta! Men ei slik last kan en jo alltids bære med seg.
Ivar A Skifjeld 270319