I Taubes diktning er det en nær sammenheng mellom liv og dikt. Særlig balladene avspeiler hendinger i hans eventyrlige og omflakkende liv. Men visene blir ofte til gjennom mange år, og når sin endelige form 20 – 30 etter hendingene fant sted. Dessuten dikter han videre på autentiske personer og miljøer, så det er vanskelig å skille mellom det virkelige og det oppdiktede. Få fabulerer så overbevisende som Evert Taube. Dette henger sammen med hans ankerfeste i virkeligheten, og hans bruk av karakteristiske detaljer. Han ljuger på en veldig overbevisende måte, kan man godt si. Noen ganger så overbevisende at han tror på det selv. Men så er det jo også noe som heter poetisk realisme.
Jeg har hentet det meste av mitt stoff om Evert Taube dels fra litteratur om ham dels fra samtaler med personer som stod ham nær, som hans hustru Astri Taube, hans bror Gösta og søsteren Barbro Undset. Først og fremst har jeg fått innsyn i Taubes liv gjennom det mennesket som vel vet mest om ham i dag, kvinnen som var hans private sekretær de siste ti årene av hans liv – Inga Britt Fredholm fra Göteborg . En del har jeg også hentet fra hans mest selvbiografiske prosabøker, avisartikler og Taube-sällskapets årsskrifter.
ÄLSKLIGA BLOMMMOR SMÅ
Gjort ferdig på bryllupsreisen til San Remo i 1925, men i følge Taube selv ble det første utkastet til i 1923 på Gammalboda Udde i Roslagen med utsikt over til Värmdö, hvor han senere skulle kjøpe tomt og bygge hytte på stedet han kalte Sjösala. Regnes egentlig til sjösalavisene.
BALLADEN OM GUSTAF BLOM
Historien om Gustaf Blom og hans omflakkende liv fikk Taube fortalt i San Pedro av en gammel skotte fra Aberdeen. Det skal være rett at GB ble konge av Kabaol, en øy i Bismarck-arkipelaget. Han tjente seg rik på slavehandel, ble gift med en prinsesse av Maorifolket og fikk tre barn med henne. Skipet Highland Rover var en gammel holk som broren Gunnar Taube hadde sett i en sydamerikansk havn. Slutten – om GBs endelikt som slakter i San Fransisco og far til en balstyrig sønn – er fri diktning. ET skrev balladen i 1928 på en verdensomseiling med SS Mirrabooka, hvor Gunnar var kaptein.
CALLE SCHEVENS VALS
Skrevet en julidag 1931. ET var innkalt til Albert Ängströms samling på Håtö i Roslagen for å bli opptatt i Pelarordenen, også kalt «Stockholms arkadiske akademi» Der ble han «tatt til fange» med klar beskjed om at han ikke ble sluppet fri før han hadde skrevet en vise om «den stockholmske skärgården och Roslagens högsommarluft och småningom allt dunklare julinätter». Han hadde seilt ut, det blåste en lett bris; dansen gikk på brygga. Den gamle hedersmannen Carl von Scheven satt der og koste seg. En ung pike kom og bød ham opp til dans. Dermed hadde han motivet klart. Men sjelden har vel en bestillingsvise oppnådd slik umiddelbar popularitet og vist slik slitestyrke. Visa, som også kalles «I Roslagens famn» er blitt Sveriges andre nasjonalsang.
DEN GLADE BAKAREN
Da Astri og Evert bodde i Villa Bella Vista i San Remo i 1920 kjøpte de bakervarer i Via Cappucini hos Florindo, som bakte brød og imponerte damene med sin tyrenakke og sin praktfulle røst. Folk i San Remo var, og er faktisk fortsatt et svært syngende folk, og ET sier om dem at de leste noter som andre leste aviser. Følger en Via Capuccini oppover mot høyden bak byen, kommer en til kirken San Giacomo, hvor det på Taubes tid lå et vertshus. Her satt ofte Evert og Florindo og pokalerte og samtalte .
ELDAREVALSEN
Er , som mange av Taubes viser, blitt til over et langt tidsspenn. Selve motivet, om fyrbøteren som blir innestengt i kjelen, var typisk taubsk. Han var hele sitt liv redd for stengte rom, noe som hang sammen men en nifs barndomsopplevelse fra Vinga, hvor han hadde stengt seg inne i et skap en natt han gikk i søvne. På sin første tur til sjøs med SS Australic i 1908 hadde han noen redselsfulle øyeblikk da en sadistisk anlagt styrmann stengte ham inne i en kullboks…Klaustrofobien fulgte ham hele livet og kan vel også henge sammen med hans astmaplager. På haugesundbåten SS Skogland på vei hjem fra Argentina i 1915 hørte han en sjømann som het Charlie Barr berette om en fyrbøter som hadde blitt levende kokt i en båt han hadde seilt på tidligere. Alt dette ble utformet til en vise på SS Mirabooka i 1928. Broren, Gunnar, hadde bestilt en skikkelig fyrbøtervise, og det fikk han da! Ailleen Allannah er i følge forfatteren en rødhåret og grønnøyd pike som solgte torsk på torget i Dublin. Hun har lite eller ingenting med innestengte fyrbøtere å gjøre.
ELLINORS VALS
Valsen ble komponert etter en natt han hadde kommet sliten hjem fra «Gillet» hvor han hadde opptrådt. Det var senhøstes 1918. ET hadde ennå ikke kommet seg etter spanskesyken. Dessuten hadde han glømt nøklene, og en politimann måtte hjelpe ham inn. Men der inne i hans rom i Skepparegatan stod friske blomster på pianoet. Han gjettet de kom fra en farget pike som danset barføtt på en restaurant i Stockholm, og som han hadde laget en tegning av: «Hennes nakna fot var malajisk, ett smycke» . Utenfor kvitret fuglene. Han satte seg ved vinduet med lutten, og der…; i de tidlige morgentimene, ble valsen til. Teksten laget han i 1922, også det en tidlig morgenstund, under utseiling fra Marstrand etter fest på “Societeten”. Det var på langturen fra Stockholm til Strömstad med seilbåten «Ellinor», og visa skildrer båtens dans i Kattegats bølger.
FLICKAN FRÅN PERU
Ble skrevet på vinteren 1919 mens Taube bodde hos visesangeren Gunnar Bohmann. Dette var første etterkrigsvinteren. ET var sulten og frossen mangen en gang og hadde vært alvorlig syk. Hans lengsel etter sol og varme – og kjærlighet – kommer tydelig fram: Nu jag sjunger om ett annat land, och om en annan kust och om minnen från min ungdoms flydda dar…. Melodien hadde ligget og nynnet i ham etter hans første Englandstur («My darling, Nelly Gray»)
FLICKAN I HAVANA
Melodien er tatt fra en av de åndelige sangene som ET husket fra barndomshjemmet. Motivet fant han på en sigareske som drev i land i ei vik på Vinga. Esken var av cedertre, på lokket kunne en se en vakker pike bak et gitter i et vindu. Hun hadde en rød rose. Et skutebilde og navnet Havana var også risset inn. «Flickan i Havana» var en av de første visene Evert skrev, og den stod på trykk i visesamlingen med samme navn som kom ut i 1922.
FRAGANCIA
I 1952 reiste ET til Guatemala. Han red og vandret omkring, besøkte ættlinger etter det gamle Mayafolket i deres palmehytter, lyttet til deres sanger. En del viser ble til her mer eller mindre fritt gjendiktet fra spansk, både hva melodi og tekst angår fra . De handlet gjerne om vår, kjærlighet, roser… «Fragancia» er vel en av de mest følsomme kjærlighetsvisene vi kjenner. Handlingen er lagt til Cuba.
FRITHIOF ANDERSSON
Dette er den første visa som han skrev om globetrotteren og sjarmøren Frithiof, og den er delvis selvopplevet. Evert Taube hadde, under sitt Argentinaopphold bodd noen måneder i Buenos Aires og en gang blitt lurt inn i et kjellerrom av en pike. Han slapp ikke ut igjen før han hadde betalt for seg. Politiet på den beryktede Paseo de Colon var korrupt, og det nyttet ikke å klage. Men de første ideene til denne vise og til Frithiof Anderssonfiguren fikk han nok i barneårene hjemme på Vinga når han satt på fanget til sjømenn som fortalte om akterutsegling, farlige negere og svikefulle kvinner. Frithiof Anderson in persona treffer han på hyrekontoret i London når han venter på skipsleilighet over Atlanteren. Om den ferden berettes det i «Karl Alfred, Frithiof Andersson och jag». Melodien laget han på på Stora Rosenbad i 1917. Han fremførte visa for dikterne Karlfeldt og Ängstrøm på Gyldene Freden i 1920, og ved den anledningen skal Karlfeldt ha uttrykt: – Slike viser diktes ikke. De oppstår av folkedypet –
FRITHIOF OCH CARMENCITA
En av de mest kjente av ETs viser. Henter motiv fra Pampastiden. ET bodde en tid nær estanciaen San Martin de Samborombon, en veldig eiendom med grønne marker som strakte seg helt ut mot «den blåa Atlanten». Datteren i huset het Cecilia (Cila). Julaften 1914 blir det holdt stort ball i forbindelse med en rytterkonkurranse. Hit kommer også Frithif Andersson, i følge med en politiløytnant, Fernandez. Det var sistnevnte som gir skjønnheten Cila navnet Carmencita fordi hennes mor het Carmen. I visa lar ET Frithiof fri til Carmencita, og få avslag. Det skjedde i virkeligheten mer indirekte. Både frieriet og avslaget ble formidlet gjennom Fernandez. Taube danset sannsynligvis ikke med henne i det hele tatt, noe som er typisk for hans rolle overfor kvinner; han valgte ofte å dyrke dem på avstand – og å dikte om dem. Visa ble påbegynt i Argentina i 1914, men kom først på trykk i samlingen «Ultra Marin» i 1936. Da ET besøkte Argentina og Sambormbon igjen i 1945, traff han både Carmencita og hennes mann, en fransk baron, som bemerket: – Se hva du har gjort med visen din-! Nå var nemlig estanciaen blitt til en liten by! Carmencita var blitt 46 år og mor til en stor barneflokk. Gitaren ET hadde spilt på, hang fortsatt på veggen. Om melodien sier ET at den var en bearbeidelse av en argentinsk tango han ofte hadde danset etter.
GAMMALVALS I ROSLAGEN
Evert Taube skildrer skjærgårdslandskap med kjærlighet og innlevelse. Denne visen er en hyllest til Østkysten , og er meget særpreget i sin form og stil:
Lurviga Roslag, o sjöland, du häver dig halvdrenkt ut havet med dina sandiga åsar och urberg och stormvridna tallar, med dina tusentals tångsvepta ärriga öar och kobbar, kupiga, knalliga bucklor på jordklotets isrivna hjässa. Vindpinat vresiga Roslag, jag hälsar dig, havsörnars hemland..
En vals i hexameter, Homers staselige eposmetrum, omplantet til svensk skjærgård anno 1942. Hvem andre enn ET kunne ha funnet på noe slikt? Men så må vi huske på at han kjente godt og omgikkes klassikerne Albert Ängstrøm og Erik Axel Karlfeldt. Dessuten var ET en meget lærd mann. Han behersket fire språk, omsatte lyrikk fra italiensk (Dante, Petrarca», fransk (provencalsk poesi) og engelsk (Shakespeare) Han hadde studert historie; oldtiden, middelalderen og vikingetiden. Minner ikke bokstavrimet og billedbruken en del om Eddadiktningen for resten? Det kan også være på sin plass å nevne her at ET var særdeles lite begeistret for samtidens modernistiske diktere. Han kunne ikke fatte poenget med å skrive uforståelige dikt i fri verseform.
HÄR ROSMARI, SYNS BLÅA NÄMDÖFJÄRDEN….
Rosmari er et navn han ofte bruker på Astri, som han var blitt gift med i 1925. De kjøpte seg en tomt i Roslagen “Sjösala» i 1928, men hadde ikke råd til å bygge der før mange år senere. Men på denne tiden begynner Evert Taube å gjøre seg kjent med østkysten. Han seilte mye i dette området, og de to unge ferierte på Gammalboda Udde, hvor svigerforeldrene hadde hytte. I 1930, rett etter at Ellinor var født, leide Astri og Evert ei hytte i Östervik, og her ble ovennevnte pastoral til. Og kunne han annet enn å dikte om idyll i denne tiden omgitt av Astri og barna og midt i det herlige stockholmske arkipelaget?
HIMLAJORD
En hyllest til farmeren Löfgren, som ET hadde truffet i Australia i 1928. Han slet med «halländsk energi» og dyrket jungelen og plantet appelsiner mens han trodde på nåde «från ovan». Visa ble til i San Remo i 1937, og det som satte skriveprosessen i gang var «himlajord» fra Sahara som falt ned på poetens skrivebord. Også en «nåd från ovan»?
INBJUDAN TILL BOHUSLÄN
På en klippe i havet utenfor Stättebryggan på Flatön ( i visene Ängön) står det å lese: «Här vistades Evert Taube somrarna 1943 – 44. Han kom ur en brusand hav» Ja, og han kom til sin barndoms Bohuslän, med karrige berg, forblåste furuer, hagtorn og lyng. Han gikk de vinglende stiene ute ved havet, suget inn saltlukten, spiste hjemmebakt brød med nykjernet smør på…Skaperevnen var stor. Han ble «frisk på hälsan och humöret». Visen ble ikke særlig kjent før Eva Jarnedal i Öbarna sang den inn på albumet Med Taube på Ängön. Eva er for øvrig datteren til Huldas Karin, som vi blir kjent med i en annen vise, og dermed datterdatteren til Hulda Johansson, husmora på gården ET bodde på. Hans poesi får en dypere klangbunn fra denne tiden; en mer melankolsk streng slås oftere. Rönnerdal fortrenger Frithiof Andersson.
INVITATION TILL GUATEMALA
«Jag har en rancho i Guatemala «. Slik begynner denne vemodigvakre balladen om kaffedyrkeren Fredrik don Frederico, som drar til Sverige for å finne seg en hustru, og som frir til henne mens de danser. Visa har da også undertittelen «Samtal under dans» og er en typisk eksempel på ETs dialogviser. Den er også et eksempel på det Inga Britt Fredholm kaller hans «retrospektiva metamorfos»; hans evne til å forvandle poetisk en begivenhet som har funnet sted langt tidligere i hans liv. I dette tilfelle dreide det seg om noe som hadde skjedd hjemme hos den danske jernbane-ingeniøren Lysholmer oppe i Cordovaprovinsen . Evert Taube arbeidet på tegnekontoret der en tid. Han hadde fått et godt øye til tjenestepiken, den halvindianske Emma Morales, » en vacker mörklockig kvinna med sviskögon, appelsinblommor i håret, och med stänk av eau de cologne på det symboliska tjänarinnaförklädet….» Julaften 1914 sang han en argentinsk serenade under hennes soveromsvindu, en galant gest i følge ham selv, men Lysholmer var av en annen mening og gav ham avskjed. Noe maskepi med tjenestefolkene ville han ikke ha. Men både melodien og teksten arbeidet i ET, og da han på en reise til Guatemala og Mexico 38 år senere så indianernes palmehytter og berg, dukket erindringene fra Sierra de Cordoba opp i ham og begynte å leve sitt eget liv. Det ble til visen som begynner slik: «Jag har en rancho i Guatemala.» I den argentinske utgavene er likheten slående. I åpningslinjen heter det: «Un lindo rancho en quo yo vivo» Hvordan forholdet egentlig var mellom Evert Taube og den halvindianske kvinnen, er umulig å vite. Det behøver ikke å ha vært noe mer enn den tidligere omtalte avstandsdyrkingen, men påfallende ofte får han problem på grunn av kvinnehistorier. I følge IBF skyldes det mer kvinnene enn han selv: «Han var hjelpeløs overfor kvinner«. Sier Inga Britt. Så vet vi det.
JOHN TAYLOR (ELLER BRITISK BALLAD)
Parafrase over en engelsk sjømannsvise som han hørte i Cardiff under hjemreisen fra Argentina i 1915. SS Skogland lå to dager ved kai i Cardiff, og ET fikk en helg i land. Han fant ut at waliserne var et meget syngende folkeslag og har særlig lagt merke til de unge pikene; hvor høflige og vennlige de var; og hvordan de sang vakre gamle ballader og folkesanger. En av dem skrev han ned etter hukommelsen: «En gång när jag stod i hamnen där ett skepp skulle gå ut för att fjärran bortom haven nå en strand…»
KARL ALFRED OCH ELLINOR
Dette er en av ETs første viser. -Ideen til visen fikk jeg en stormnatt på Vinga-, sier ET. -En sjømann fortalte om sine eventyr i den australske havnebyen Port Adelaide..- I 1908 kom han selv til Port Adelaide som førstereisgutt på SS Australic (se «Eldarevalsen») 10 år senere ble visen til på Smøgen. Igjen et eksempel på retrospektiv metamorfose.
KOM I MIN FAMN
Diktet i en nyforelsket og lykkelig tid etter et midtsommerball på Saltsjöbaden pinsen 1926. En av hans mange “samtal under dans” viser, og samtidig en vidunderlig impresjon av den nordiske sommernatten. Musikkmotivet sier ET han har blitt inspirert til av Astris måte å trippe ned den spanske trapp i Roma (!), som de nettopp hadde vendt hjem fra.
KOSTERFLICKORNAS VALS
Sommeren 1922 seilte Evert Taube med kosterbåten «Ellinor» fra Stockholm til Smögen sammen med maleren Kurt Jungstedt og lillebroren Gösta. Han bodde et halvt år ombord . Etter seilasens avslutning lå han på Koster og bearbeidet sine inntrykk fra sommeren. De kom ut i fortellingen ”På kryss med Ellinor”, som i prosa og på vers beskriver det som skjedde på turen; frisk seilas, festlige strandhugg og artige møter med mennesker, ikke minst fristende kvinner. Kosterflickornas vals ble til her.
KARL ALFRED, FRITHIOF ANDERSSON OCH JAG
Dramatisk beretning som forteller om overfarten fra London til Argentina med hjuldamperen Princess of Wales i 1910. Dikteren har nok her tatt seg mange poetiske friheter, men rammen om det hele er virkelig nok. Slik han selv forteller om det i boka “Jag kommer ur ett brusand hav”, var dette hans første møte med Frithiof.
MINNET OCH TYSTNADEN
Påbegynt i San Remo i 1920, men kom først på trykk i 1964. Diktet er et uttrykk for den dype depresjon han følte etter at Astri hadde reist fra ham. Fullført i 1929 etter at ekteparet Taube hadde mistet et spebarn. Tonsatt først i 1974. ET var da nesten døv, og dette var den siste komposisjonen hans. Inga-Britt Fredholm forteller om hvordan hun hjalp ham å memorere fram dette diktet fra glemselen.
MØTE I MONSUNEN
Fortellinger fra de sju hav gjennomsust av passat og monsun sang i ørene hos Taube fra barndommen på Vinga. Når han som voksen mann på en sjøreise med et skip ført av broren Gunnar Taube, passerte to tremastede fullriggere, måtte de gå nærmere for å se, eventuelt for å ta hilsener med hjem. Det minte ham sterkt om en liknende episode faren hadde fortalt om fra hans tid til sjøs. Dette utgjør rammefortellingen. Dramaet med Hagenbecks dyretransport fra Siam viser til et forlis som fant sted rett etter århundreskiftet. Som vanlig er Ets ballader en blanding av virkelighet og fantasi.
MAJ PÅ MALØ
Under krigen – årene 1943- 44 bodde ET på Flatön i Bohuslän på gården til Anders og Hulda Johansson. Han skulle leve sunt, komme seg vekk fra storbyen og det uregelmessige turnelivet og bli restituert på en heller skrantende helse. Miljøskiftet må ha virket postivt både på helse og skaperevne, for her ute skapte han noen av sine vakreste viser, mange av dem samlet i Ballader i Bohuslän og Ballader i det blå. Han besøkte ofte Stättebryggan og handelsmann Johansson (Flink). Maj bodde på naboøya Malö. Hun rodde ofte over til Stättebryggan for å handle eller levere post, blant annet til kjæresten sin. Det må ha vært bittert for handelsmannen å formidle hennes brev. Han var nemlig hemmelig forelsket i Maj.
MARY STRAND
Om tilblivelsen av denne visen skriver ET:
«Jag var aderton år på denna tiden, innerst inne dyster och grubblande….Min förmåga var stor att under de vidrigaste omständigheter måla en lycklig framtid i fantasin och med visor,…»
Og det kunne trenges. Han hadde nettopp måttet rømme fra sitt skip SS Australic, han var etterlyst av politiet, og han hadde smått med penger. Men da han trådte inn på tobakkssjappa Tiger Brand i North Shields, ble han tatt vel imot. Den friske, rødhårete og godlynte Mary hadde huset etterlyste sjøfolk før, blant annet en norsk styrmann, som hun nå var forlovet med. Hun lot han skjule seg i bakrommet, og sørget for at han senere med ny identitet, nå som jungmann Jensen fra Vejle, fikk hyre på et nytt skip. Slik endte hans første langferd til sjøs
PEPITA DANSAR
Dansevise (tamborita) tilegnet Pepita Rosa, en sekstenårs indianerpike som han hadde sett danse på gledeshuset Las Bonitas i Panama. Hun var utstøtt fra sin stamme på San Blas-øyene, fordi hun hadde latt en hvit mann forføre seg. ET kjente forføreren, «en odlare av kaffe, socker, bananer och erotik», Don Fernando. Visen ble skrevet under en reise i Panama i 1948. ET brukte tamboritarytmen i flere viser, blant annet Vidalita og Solola.
RÖNNERDAL SITTER PÅ BERGET OCH MÅLAR MÅLAR
Her møter vi Rønnerdal på et lite berg ved gården til Anders Johansson på Flatön i Bohuslän. Den er ikke lite ironisk. Rønnerdal forsøker å vise hva en maler kan utrette med sin pensel, men den snusfornuftige handelsmann Flink som kommer på besøk, kan ikke skjønne at noen gidder å male lenger nå når fjernsynet har kommet. For det har jo lyd!
SJÖSALAVALS
Evert og Astri bygde hytte på Värmdö i skjærgården vest for Stockholm. Navnet viser til den tette løvskogen på begge sider. Her tilbragte familien mye av året, og her ble Sjøsalaboken til sommeren 1942. Den er fulltonende og ekte taubsk. Alle melodier og tekster har han skrevet selv. Her finner vi noen av de vakreste Rönnerdalvisene hans (denne aldrende maler og poet dukker jo opp både på Pampas, i Provence og i Bohuslän, og er hans alter ego). Klisjebildet av Taube, som danser i på den grønne enga med blomsterkrans i håret og bevarer humøret tross pekuniære og andre sorger, stammer nok helst fra denne folkekjære visen.
SJØSALAVÅR
Mange av ETs viser er blitt til i skjæringspunktet mellom utferdstrang og hjemlengsel. Her møter vi ham «i vårljusa natten» i Sjösala. Tankene går tilbake til ensomme netter under stjernene på Pampas og frisk seilas i Middelhavet. Men forankringen til hjemlandet er sterk, og etter at han har drømt og sunget seg gjennom den vakre vårnatten, våkner barna og kommer tassende ut. Astri byr på kaffe med dopp, og han avslutter med å konstatere at «borta kan duga, men hemma är bäst»
SKÄRGÅRDSFRUN
Artig og sprudlende vise som skildrer møtet mellom skjærgården og havet – idyll og drama. Samtidig med at vi hører Pans fløyte, bruser drønnet fra brenningen. Alver går til dans med havfruer. Med Neptuns gaffel stryker hans Nøkkens fiolin! Taube må ha vært i et overdådig humør da han skrev denne visa, men det kan du lese mer om i På kryss med Ellinor, for visen er fra denne givende ferden langs Sveriges kyst sommeren 1922.