MED FRITHIOF I ARKADIEN
Det var i 1920 at Evert Taube oppdaget skjønnheten i det provencalske og liguriske landskapet. Han bodde en måneds tid i Villa Bella Vista i San Remo. Sammen med ham bodde to svenske jenter, den ene av dem Astri Bergman , som han forlovet seg med på en utflukt til Firenze, og som ble hans kone fem år senere. Her møtte han et syngende folk, sier han i sine erindringer. Folk sang til arbeidet og leste noter som andre leste avisartikler. Bakeren Florindo Maisao var slik sanger av natur. Beboerne i Bella Vista kjøpte brød hos ham, og ble kjent med både ham og kona. Han er blitt udødeliggjort i visa Den glade bagaren i San Remo.
Min vän , den glada bagarn, ifrån San Remos stad,
ja, om ni kände honom, ni skulle strax bli gla.
Han sjunger framför ugnen sin glada ritornell
så stolt som om han vore en löjtnant John Forsell.
 |
Her residerte den sangglade baker – i Via Cappucini |
På hete dager hendte det at Astri og Evert vandret opp bakerens gate, Via Cappucini, til vertshuset San Giovanni , hvor de nøt utsikten over Middelhavet og et glass vin.
Det hendte også at de leide seg et esel og drog videre oppover i høyden til små fjell-landsbyer og topper i nærheten. Slik kom de til Colla Bella og Monte Bignione. Det var vel kanskje en av disse turene Evert Taube hadde i minnet da han skrev den frodige og burleske, men samtidig så paradisisk uskyldige visa om Frithiof i Arkadien:
På Colla Bellas höjd, där geten skuttar
och glesa furar skugga ginst och sand,
där finns en grön oas, en äng som sluttar
ner mot en vindal och en palmklädd strand.
Där ser man Corsica i siktigt väder
och provencalska bergens blåa bård.
Där doftar kaprifolium och fläder
där kan man vandra ostörd utan kläder
långt ner i dalen ligger närmsta gård.
Jeg hadde lenge hatt lyst til å besøke dette stedet, men det var ikke så lett som jeg hadde tenkt. Det første fremstøtet ble ødelagt av utilstrekkelig kartutstyr. Det andre av regn og stor uvitenhet blant San Remos drosjesjåfører om bergtoppene rundt byen. Men til tredje fremstøt hadde jeg skaffet meg gode detaljkart, samt egen bil – og noen gode venner og Taubeentusiaster, som ikke gav opp ved første lille motgang.
Dit kom jag glad och naken mitt på dagen
en pilgrim från det fjärran Göteborg.
Jag bar en krans med fikonlöv kring magen
och ost och brød och lantvin i en korg.
 |
Foran La petite Reserve |
Fikenløvet og de nakne damene måtte utstå til senere, men vi prøvde da på beste vis å gjenskape stemningen i visa gjennom en uhøytidelig piknik på i Änglarnas bukt, rett ut for pensjonatet La Petite Reserve i Antibes, Taubes faste bosted på azurkysten i femti- og sekstiåra. Hos en trivelig kjøpmann på Avenue de la Salis kjøpte vi vin, ost og brød, som ble fortært mens solen dalte bak Cap d’Antibes, strålene fra fyret spredte sine vifter utover havet og stjernene og lysene fra Nice steg fram mot natten. Her avsang vi hans vakre Natt i Ligurien, og samlet oss til det avgjørende fremstøtet mot toppen dagen etter.
Hölj mig , Liguriska natt, stjärnströdd, doftande, sval!
Skänk sinnena ro, tanken vila och frid.
Vi tok motorveien til San Remo, blomsterautostradaen som skjærer seg gjennom tunneller og flyr over dype slukter på veldige viadottoer. Så kurvet vi nedover de stupbratte liene i blomsterbyen helt til vi kom ned til palmepromenaden ved jernbane-stasjonen, hvor Frithiof hadde sin avskjed med damene fra San Fransisco. Her kjøpte vi inn de allerede nevnte ingredienser, kurv hadde vi med hjemmefra, og deretter bar det mot Verezzo, en liten fjellandsby nordøst for bykjernen. Jeg skal ikke gå i detalj om alle de viderverdigheter vi var gjennom, men bare nevne at veien vi kjørte på ble smalere og smalere, og da vi hadde kjørt et stykke med innslåtte speil, satte vi bilen fra oss i en olivenlund, og tok videre til fots.
Underveis hadde vi forhørt oss om veien, eller stien, opp til Frithifs arkadiske oase, noe som ikke var særlig klargjørende, dels grunnet vår begrensede kunnskap til det italienske språket, dels fordi de innfødte som var oppegående i siestaheten, viste en merkelig mangel på kunnskap om Colla Bella. Tvilen begynte å snike seg inn i oss. Skulle det ikke lykkes denne gangen heller? Kanskje det ikke fantes noe Colla Bella? Kanskje alle topper med fin utsikt het Colla Bella, akkurat som Kikkut her hjemme.
 |
T.v: Mot toppen T.h: Utsikten fra Colla Bella |
 |
En av de mer jordnære deltakerne antydet til og med at Taube aldri hadde vært på noe Colla Bella, men bare diktet det opp. Heten var ulidelig, og vi var glade for at vi hadde medbragt seks liter Aqua minerale, samt to digre paraplyer. Under den ene av disse, foretok vi i ca 500 meters høyde en nærmere gransking av kartet, og fant at vi var på rett vei. En unggutt på scooter og en eldre herre som satt og slumret i en falmet Fiat i stikrysset, var av samme mening. Sistnevnte pekte til og med på toppen!
Men her oppe var det noe som ikke stemte; for der vi hadde ventet oss å finne en frodig eng, fant vi bare temmelig glesa furor, og stein. Selv buskene var borte, sannsynligvis svidd bort av en av de mange skogbranner, som så hyppig flammer opp her nede. Men vårgyvelen hadde begynt å kle skråningene igjen.
Likevel, vi satte oss ned under våre riesenregenschirme, og vi spiste brødet og drakk vinen og nøt osten! Utsikten var fantastisk, selv om både Corsica og de provencalske fjellene fortapte seg i varmedisen. Inntrykkene var sterke, særlig var buksebaken i våre lyse shorts preget av smeltet kvae. Vi misunte den mer jordnære, som hadde mørkeblå shorts. Og da vi gikk nedover igjen , avsyngende visa om Frithiof i Arkadien, så vi til og med ei geit, riktignok oppe på en husbalkong.
Jeg vil absolutt anbefale et besøk på Colla Bella. Vent bare ikke å finne akkurat det som Frithiof fant, verken av landskap eller av strippende damer. Det gjorde egentlig ikke vi heller. Men da vi «om aftonen kom ned til staden» kunne vi under et svalende bad på skjønne Lido Imperatrice utbryte: Oh darling, happy days are here again! –